Katrines bok

Katrine er den mislykkede, ensomme jenta som gjemmer seg for alle, og lever ut sin ensomhet og sine savn gjennom det å skrive på en fortelling. Hun er enebarn med en fraværende far og en alkoholisert mor. Hverdagen er fylt av engstelse for hva moren kan finne på, og den eneste som tilsynelatende bryr seg om Katrine er venninnen Petra. Men når Geir kommer ny i klassen, blir ikke Petra så viktig lenger, og han får etter hvert Katrine på gli. Hun kryper til slutt ut av isolasjonen som den reneste Askepott. Bokas komposisjon er litt forvirrende. Gjennom første halvdel av historien skiftersynsvinkelen mellom Petra og Katrine. At Petra er Katrines oppdiktede venninne i fortellingen hun selv skriver, får ikke leseren vite før langt ute i boka. Det er ikke lett å avsløre dette fortellergrepet. Petra symboliserer på en måte alt det Katrine ønsker at hun kan og det hun vil, men gjennom vennskapet med Geir klarer Katrine etter hvert å akseptere seg selv, og Petra forsvinner ut av historien. Foreldrene tar også tak i sine problemer, og prøver å gjøre noe med dem. Leseren vet ikke helt om det går an å tro på dem, for beskrivelsen av de voksne i Katrines liv virker noe karikert, spesielt bildet av moren er ikke helt troverdig. Katrine selv fremstår etter hvert som ei sterk jente som greier å ta tak i livet sitt, og gjøre noe positivt med det. Språket er greit å lese, men teksten er satt med forholdsvis små typer. Aschehoug, 1996. 113 s.