Den tenker som kom til å sette det sterkeste preg på kontinentalt åndsliv etter første verdenskrig, ble Martin Heidegger. I sitt hovedverk fra 1927, "Sein und Seit" (Væren og Tid) søker han å distansere seg fra all moderne pragmatisme, positivisme og fremskrittstro. Hans tenknings hele intensitet var viet det ene fenomen: å være, både hva det vil si å være til, dvs. å eksistere, og hva væren betegner i sin alminnelighet. I bokens første del fremstiller Egil A. Wyller på en engasjert måte grunntrekk i Heideggers ontologi eller værenslære. I bokens første del sammenfattes trekk ved forfatterens egen henologi eller enhet/annenhetslære - i konfrontasjon med, men uten polemikk mot Heidegger. Konfrontasjonen avspeiler den "tidløse dialog" mellom aristotelisk og en platonsk livsinnstilling og tenkemåte, den første knyttet nettopp til fenomenet væren, den annen til fenomenet enhet. Med bibliografi.