I denne boken formulerer Rudolf Steiner en sentral vitenskapelig oppgave: å erkjenne og åpenbare sannhet. Han påpeker her viktigheten av å finne det riktige utgangspunktet for en fundert vitenskapelig tankeutvikling, altså en ”forutsetningsløs utgangsposisjon”. Hans argumentasjon retter seg mot filosofene på slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet, spesielt Kats erkjennelseskritikk og Fichtes vitenskapslære.