Ti dager etter at Édouard Levé overrakte manuskriptet til ”Selvmord” til sin forlegger, tok han livet av seg, bare 42 år gammel. Romanen er på mange måter et offentlig selvmordsbrev, men det handler ikke om forfatterens eget. I stedet er boka en undersøkelse av selvmordet til en av forfatterens nærmeste venner. En lørdag i august skal vennen ut og spille tennis med sin kone. Ute i oppkjørselen unnskylder han seg og vender tilbake til villaen; han har glemt racketen. Det går noen minutter - hans kone hører et skudd. Hun finner ham i kjelleren, skutt i hodet, med et tegneseriehefte oppslått på bordet ved siden av seg. Hvorfor velger noen av oss å gå ut av livet frivillig? Hva betyr dødsårsaken for hvordan et menneske blir husket?
