"Den døde piken i gips. Ansiktet som nesten lever. Som sover bare. Det hender jeg sniker meg inn dit om kveldene, inn i atelieret når vi er på besøk. Kysser henne på pannen. Dikter opp at vi er sammen. At hun virkelig fins. Alt det vi gjør og at hun en gang skal våkne. Jeg tror hun vet at jeg kommer. Er der hos henne. Men det er en drøm. For én av oss er død. Sånn er det. Trist, men typisk." Denne billedboka viser en annen side av Arne Berggren enn hva vi kanskje er vant til. Både Berggrens tekst og Fam Ekmans bilder er poetiske og fabulerende, med en nesten drømmeaktig stemning. Det handeler om å være nesten ti, og måtte bli stor gutt og tørre å svømme under vann.
