Pianisten Joyce Hatto spilte ingen offentlige konserter etter 1970-tallet, men ga til gjengjeld ut et svimlende antall cd-er. Hun tolket store komponister som Chopin, Beethoven, Mozart og Liszt, og ble av mange betraktet som en av verdens fremste pianister. Men i 2007, året etter Hattos død, kom den store avsløringen: store deler av innspillingene var plukket fra andre pianister. Med utgangspunkt i denne reelle historien har Monika Isakstuen skrevet en roman hvor Joyce Hatto betraktes gjennom den norske pianostudenten Ida. Hun føler seg som en spiller i alt hun gjør, som datter, kjæreste og mor. Er det Joyce som har lært henne dette, eller bærer vi alle i oss evnen til å slå an toner som ikke er våre egne?