I dette langdiktet skildres jeg-ets møte med et spedbarn. Å få barn, å stille kroppen til disposisjon for et annet menneske, er både en dypt eksistensiell og en svært fysisk, konkret erfaring. Dette forholdet speiles i språket, som bølger fra det teoretiserende og eksistensfilosofiske, til det sanselige og brutale. Jeg-et befinner seg i denne vekslingen, og slites mellom den dyriske og den tenkende bevisstheten i en omsorgstilstand som er sterkere enn ego. Omtalen er utarbeidet av BS.
