Edward Said slo gjennom med "Orientalismen" i 1978 og har siden skrevet en rekke bøker om hvordan den vestlige og arabiske kulturen krysses og blandes med hverandre. I tillegg har han også vært musikkritiker gjennom flere år, og i denne boken skriver han om musikerens rolle, og vektlegger utøverens utsatte posisjon. Said ser på forholdet mellom musikk- og idrettsprestasjoner, mellom kontemplasjon og opptreden og mellom utøver og publikum. Her er en rekke noteeksempler fra Beethoven til Boulez. Said skriver om forholdet mellom tekst og tolkning (partitur, notasjon, transkripsjon og interpretasjon) og mellom amatør og profesjonell. Han har en mening om Wagners programmatiske musikk, Paul de Mans antatte fascisme-sympatier og Rushdies provokative romaner. Og tanker om Adornos kulturteori. Men fremfor alt kritiserer Said europeernes eurosentrisme, i musikken så vel som i musikkritikken.
