Mange år etter at han sendte sjokkbølger inn i den konservative del av den klassiske musikkverdenen, og erobret nytt publikum med sin tolkning av Vivaldis årstider, vender Nigel Kennedy tilbake til åstedet. En sonate og seks konserter for fiolin og et eller flere andre soloinstrumenter denne gangen. Og som det låter! Her blir en hektet etter få takter, og heltUforbeholden tilhenger før første sats er over. Det blir nok ikke samme ramaskriket som i forrige gang. Ikke fordi Nigel og hans fiolin er temmet, for det er heldigvis ikke tilfelle. Men det har tross alt gått en halv mannsalder. Toleranseterskelen for frisinnede innfallsvinkler til klassisk musikk er senket. Man kunne frykte at Kennedys utskeielser innen punk, rock, klezmer og andre musikksjangere ville gå på den klassiske utøvelsen løs. Men det stemmer overhodet ikke. Teknikken sitter som et skudd. Og fra sine oppdagerferder utaskjærs bringer han med seg impulser og fremfor alt en energi som gir Vivaldi nye dimensjoner og kollegene fra Berlin-filharmonien sprudler sammen med ham.