Den norske cellisten Truls Mørk prøver seg her på verker av Robert Schumann (1810-1856). Det er noe med at når Truls Mørk setter buen på sine strenger, så tar han umiddelbart kommandoen. Ikke nødvendigvis på en voldsom og dominerende måte, slik man har kunnet oppleve hos konkurrenter som Jacqueline du Pré og Mstislav Rostropovitsj, men med et inderlig anstrøk og mild melankoli. Han setter et tempo allerede i åpningen, som virker så befriende korrekt, og etter et drøyt minutt var jeg fullstendig bergtatt. Hvilken kontroll og for noen klanglige nyanser. Han får, sammen med dirigent Paavo Järvi, Schumann til å svinge, puste. Ja, musikk som på mange måter for meg har virket helt umulig å forme til en lineær helhet, fremstår fra første øyeblikk som en eneste lang sang. Glitrende godt gjort, etter min mening.