Hovedtemaet i denne boken er Arne Nordheims bruk av litterære tekster i sine komposisjoner. Denne spenner meget vidt, fra den mer tradisjonelt pregede sangsyklusen "Aftonland" etter Pär Lagerkvists dikt, til den elektroniske behandlingen av selve ordene i FNs menneskerettighetserklæring i "Pace" og Quasimodos ord i "Epitaffio". I verker som "Nedstigningen", "Wirklicher Wald" og "Nidaros" er ordene den sentrale bærebjelken i komposisjonen, men den litterære tilknytningen i et rent instrumentalt verk som cellokonserten "Tenebrae" er også vesentlig for forståelsen av verket. I samtalene mellom Arne Nordheim og Yisrael Daliot i Statens æresbolig "Grotten" får vi et innblikk i Nordheims livsfilosofi gjennom hans kommentarer til det underliggende tekstutvalget, som alltid dreier seg om enkeltmenneskets ensomme plass i tilværelsen. Dette utgangspunktet har tiltrukket seg de virkelige store dikterne gjennom tidene, fra Job og Ovid til Rilke, Quasimodo og Ezra Pound. Med utvalgt diskografi.
