En ettermiddag står en tretten år gammel jente i snøen og venter på mor. Over førti år senere venter hun ikke lenger. Hun rydder i morens dødsbo, og slik oppstår historien på nytt. Når den voksne datteren kryssleser de tre dagbøkene hun skrev som barn, ser hun at skriften legger et slør over alt det skremmende. Over behovet for å søke mor, støtte mor, være med mor, i alt. Over forelskelsen i den voksne mannen, kunstnersjelen, som er morens pasient. Og over en tilværelse der pasienter er verdifulle mennesker, og hun selv bare er en datter. En gripende roman om desperasjon og lengsel, og om minnets skjørhet og evne til å gjenskape seg selv. Det er også en roman om språket: hvordan det kan skjule og dekke over, men også reparere, sette sammen, skape noe nytt.
