Kubansk-amerikanske Ana Menéndez kan fortelle en god historie mener Gyldendal forlag. Novellene i "På Cuba var jeg schäfer" er mer eller mindre knyttet sammen gjennom et felles persongalleri. De skildrer tilværelsen, slik den fortoner seg for kubanerne i flere generasjoner som lever i eksil i "Lille Havana" i Miami. I en av fortellingene lager Mathilde alle bananene fra treet i bakgården om til mat og fyller hele huset med bananmat, for å få orden på tilværelsen; i en annen treffer vi Mirta som påstår hun er Fidel Castros datter og mener faren heller burde blitt baseballspiller. Tittelen på samlingen er et utsagn fra en letter overmodig kubansk bastardbikkje. Den bittersøte stemningen i Lille Havana er preget av mye vitsing, latter, sorg samt lengsel etter det forlatte landet. Nostalgien blomstrer, til tider under høytrykk, og kanskje er det nettopp savnet og tapet av Cuba som gir en slik kraft til alle de utrolige, burleske og ramantiske historiene og vitsene som eksilkubanerne forteller hverandre?
