Mikkel Øyen skriver i sin debutbok Idiotene frem barn og unge, voksne og gamle med sårbare og slitne kropper, i svømmehaller, på utesteder, i skogen, i taxier og i skolegårder. Side om side eksisterer disse kroppene med de funksjonsfriske pleierne, assistentene, sjåførene, mødrene og fedrene. Våre kroppers ulikhet gjør at for eksempel lengsel, glede, sorg og bitterhet erfares forskjellig. Den unge mannen med krykker ser de friske kroppene danse tango på en åpen plass i byen. En jente har voldsfantasier om guttene som etterlignet spasmer foran rullestolen hennes. Og en ung kvinne undrer seg over om ikke rullestolbrukerne i parken også kjenner på en form for frihet. Idiotene er en prosasamling der ulike stemmer og perspektiver kommer til uttrykk. Slik skrives et flettverk av erfaringer frem, uten at harme eller konklusjoner lukker tekstene. Hundekroppen er plassert mellom bena hennes, de har tatt av fra gangveien og står stille i grøften. Båndet er stramt, og hun holder bestemt rundt kjeven dens, forsøker å stanse bjeffingen. Idet mannen med krykker går sakte forbi stirrer hun stivt fremfor seg mens hun hvisker dette går bra, det er ikke farlig.