Boken forteller om om en venneflokk, studenter, lærere, ingeniører, som ut- gjør en provisorisk dissentergruppe i Ceausescus Romania. De fleste av dem bryter sammen under trykket og begår selvmord, til dels etter at de har klart å komme seg til Tyskland. Fortellingene om de døde samles i jeg-fortellerens forsøk på å gjenkalle barndomsfragmenter. Fortellingen er poetisk og assosiativ, og språket gjør romanen til noe langt mer enn en diagnose av bestemte historiske betingelser. Presset som disse menneskene lever under, får dem til å bruke hverandre og seg selv hemningsløst.