Dødsern

For å unnslippe klassens verste bøller, Didrik og Fritjof, setter Anton utfor den lange, livsfarlige issklia alle kaller Dødsern. Han fatter ikke selv hvordan han torde, men som ved et under klarer han å stå helt ned. Dagen etter er han skolens helt, og ryktene begynner å gå om at han skal gjenta bedriften på skolens skidag. Anton tør ikke å si imot Didrik og Fridjof, men han tør hvertfall ikke stå ned Dødsern en gang til! Det hjelper likevel litt at Alicia har begynt å smile til han. Dette har blitt en stram og fin fortelling om feighet og mot og forelskelse. Anton viser stor oppfinnsomhet i kampen mot bøllene, og godt hjulpet av den gryende forelskelsen i Alicia klarer han å markere sin styrke. Forfatteren klarer på en fin måte å få fram forholdet mellom svakhet og styrke i Anton, og hvordan han bruker tilfeldighetene til sin fordel, og ikke alltid tør å si den virkelige sannheten, samtidig som han prøver å ikke framstå tøffere enn han er. Guttebildet som er tegnet er til å kjenne seg igjen i, og følelsene mellom han og Alicia er også vart og nydelig beskrevet. Boka er skrevet i jeg-form i et enkelt og muntlig språk og teksten er satt med gode, lesbare typer.