"Anti-ødipus" slo ned som en bombe i det franske intellektuelle miljø i 1972. Denne eiendommelige, 500-siders lange blanding av filosofiske avhandling og pamflett stilte på en uærbødig og provoserende måte spørsmål ved svært mange ting som den intellektuelle "avantgarde" tok for gitt. Boken innfører revolusjonær anti-autoritær politikk i psykoanalysen, og psykoanalytisk tenkning i den revolusjonære politikken. Psykoanalysen må befris fra sin fiksering på kjernefamilien og ideologiske Ødipusforestillinger, og må åpnes mot det sosiale feltet. Den revolusjonære politikken må på sin side erkjenne at de ubevisste begjærsinvesteringer kan holde folk bundet til undertrykkende instanser og formasjoner som stat, parti, familie på tross av "objektive klasseinteresser". Med forord av Michel Foucault og etterord av Knut Stene-Johansen og Ragnar Braastad.
