Hun er 55 år og hodestups forelsket. Han tar henne med storm. På vei til jobben går hun i en slags personlig boble av sollys. Men likevel er hun redd for å bli lurt, og lurt blir hun. Han snakker usant om det meste: Hvor han har handlet mat, hvem han treffer, om store ting og om ubetydelige ting. Hun innser at det blir svært vanskelig å få en lykkelig slutt på kjærlighetshistorien. Er det mulig å elske noen som de er, men forakte det de gjør?
