Klaus Hennig ble født i utkanten av Köln i 1941. Han fikk en tøff start på livet, født midt i en krig der Tyskland både var ”skurken” og viste seg å bli taperen i Europas største inferno. Hennig dro til sjøs som 15-åring, og søkte oppholdstillatelse i Norge i 1965. Han hadde hele veien vansker med å forstå alle løgnene og muren av taushet som fulgte i kjølvannet av krigen. Dette er hans historie om oppveksten, og om hvordan det er å føle seg sveket av den eldre generasjon.
