Tønsbergportrettet – april: Ole F. Bergan

15.04.2021

Ole Ferdinand Bergan. Historien hans høres nesten ut som en røverhistorie, med mange oppfinnelser, ufrivillig bad i Ishavet på seljakt, førstemann med sertifikat og han som startet drosjevirksomhet i Tønsberg. Her er mye spennende lesing! Bli litt bedre kjent med mannen bak Bergansmeisen du også, med denne artikkelen fra Berget (2016), gjengitt med tillatelse. Vel bekomme.
– Anita Berulfsen Steigre, bibliotekar Tønsberg og Færder bibliotek

Forretningsmann og oppfinner Ole Ferdinand Bergan

Ole F. Bergan var en av pionerene innen biltrafikk og bilomsetning i Vestfold. I dag huskes han best som oppfinneren av den moderne ryggsekkmeisen. Han ble født i 1886 og døde i 1956. Artikkelen gjengis etter samtykke med Store norske leksikon og forfatteren: Jon Gunnar Arntzen og er noe redigert av redaksjonen.

Pioner og oppfinner

Ole Ferdinand Bergan var født i Våle, hvor farens slekt i generasjoner hadde eid en av Nyerødgårdene. Etter noen år flyttet familien til Tønsberg, der faren drev smie og handel med ovner. Etter konfirmasjonen drog Ole til sjøs, og var blant annet på selfangst i Nordishavet. Tilbake i Norge gikk han i mekanikerlære. I 1899 startet han et mekanisk verksted, som drev med reparasjon av sykler m.m.. Etter hvert ble viksomheten supplert med egen sykkelproduksjon og agenturer for motorsykler og båtmotorer, og i 1901 konstruerte han en motor for lystbåter. Med tiden skulle det komme en rekke oppfinnelser fra Bergans hånd. Det ble i alt 45 patenter, blant annet en skibinding og en mekanisme for enkel frigjøring av kyr fra båsen. I 1911 tok han ut patent på en forbedret harpunkonstruksjon.

 

Bergan var trolig den første vestfoldingen som lærte å kjøre bil. Det skjedde i København i 1904, og kjøretillatelse gjaldt bare for den typen kjøretøy som prøven ble avlagt i – en énsylindret bil med styrestand. I 1908 tok han norsk førekort, og året etter startet han automobildrosjetrafikk i Tønsberg sammen med vognmennene August Karlsen og Johannes Nilsen. I begynnelsen av 1920-årene var import og omsetning av biler blitt en hovedbeskjeftigelse for Bergan, og hans bilforretning med tilhørende bilverksted ble i årene frem mot og etter den annen verdenskrig en av landets største bedrifter i bransjen. I 1927 var han blant stifterne av Automobilhandlernes Landsforening. Bergans Auto A/S var i familiens eie gjennom tre generasjoner.

 

Det som likevel først og fremst forbindes med navnet Bergan i dag, er oppfinnelsen han tok patent på i 1909 – en ny konstruksjonsmåte for ryggsekker, som gav sekken bedre passform og vektfordeling og tok hensyn til bærerens anatomi. Det nye var at sekkens bæreanordning ble bygd opp omkring en vertikal bøyle, som gir sekken form i høyderetningen, kombinert med en horisontal støtte i hoftehøyde og en stropp som kunne brukes til å sikre sekken rundt bærerens midje. Bergans meis, som produktet ble kalt, ble satt i produksjon, men etter få år solgte Bergan patentrettighetene for 1500 kr til grosserer Sverre Young i Kristiania. Sverre Young fortsatte produksjonen under firmanavnet A/S Bergans meis- og rygsækfabrikk (idag Bergans Fritid AS, med fabrikk i Hokksund). I 1910 ble oppfinnelsen belønnet med gullmedalje ved den internasjonale jaktutstillingen i Wien, og i 1913 tok det norske forsvaret den nye ryggsekken i bruk. Konstruksjonen har opp gjennom årene gjennomgått en rekke forandringer og forbedringer (bl.a. som resultat av utprøving under arktiske ekspedisjoner og andre ekstreme forhold), men hovedprinsippene er fremdeles de samme. Etter patentrettighetene utløp, er ryggsekkmeisen blitt kopiert over hele verden.

 

I november 1946, noen dager før Bergan fylte 70 år, ble han utsatt for et forsøk på pengeutpressing. En gruppe som kalte seg “De rettferdiges liga” sendte et trusselbrev til Bergan, hvor de forlangte 75 000 kr, som skulle overleveres på et nærmere angitt sted. Bergan varslet politiet, som rykket ut til det oppgitte møtestedet. Her påtraff de fem personer som besvarte politiets anrop med å avfyre skudd. Bergan var selv ikke kommet frem til møtestedet, men en polititjenestemann ble såret under skuddvekslingen.

 

Ole F. Bergan representerte Høyre i Tønsberg bystyre 1932-34 og var mangeårig styremedlem i Tønsberg Håndverk- og Industriforening. Han døde i Tønsberg i 1956, knapt 80 år gammel.

 

Ole F. Bergan ble i forbindelse med sin 70-årsdag i 1946 intervjuet av Sverre Mitsem kjent som Gambrinius i Tønsbergs Blad. Her følger utdrag fra intervjuet:

 

“Gamle Tønsbergfolk forteller om den gang da.”
Av Sverre Mitsen, tidl red. Tønsbergs Blad

 

70 år, tur til København

Nå har jeg jo nådd støvets år, sier Ole F. Bergan, som nettopp er kommet hjem fra en biltur til København, akkurat tidsnok til å feire 70 års dagen. Han satt selv ved rattet hele veien og feide strekningen København-Oslo unna på dagen. Så det må være landeveisstøvet han tenker på. Han er så langt fra å være tapt bak en vogn at han tvert imot liker best å kjøre selv. Hvis han overlater rattet til andre, blir han sittende ved siden av og sparke i stykker tåhettene på skoene, fordi han ustanselig tråkker på clutcher og pedaler som ikke er der. Han er bare 70 og han var ikke i Nordens Paris for å hvile seg akkurat, men for å lære nytt i bransjen, det er anstrengende, det vet alle som har vært i den glade by.

 

Kjøre Halfdan Wilhelmsen til Drammen

Siden omtrent 50 av Deres 70 år har vært motoriserte har De vel vært utsatt for alvorlige uhell også?

 

Nei, det værste uhell jeg har vært ute for var den gang jeg jumpet i sjøen fra selfangeren og det var uten motor. Ellers var det alvorligste kanskje den gang jeg skulle kjøre Halfdan Wilhelmsen til Drammen for at han skulle nå toget til Oslo, han skulle til Amerika og ordne med et 50 millionerslån, det var under forrige verdenskrig det. Hans egen chauffør var avskåret fra å kjøre ham og jeg påtok meg å gjøre det. Vi var altfor sent ute. “Bare kjøre på”, sa Wilhelmsen. Og vi kjørte. Det gikk bra helt til vi kom til et sted på veien der det var gravd en renne tvert over. Vi hadde upåklagelig fart og støtet var så voldsomt at frontglasset sprang. Det suste om oss av glassbiter, men det gikk bra, bortsett fra at lille Willy, som også var med, fikk et lite rift. 

“Bare kjør på”, sa Wilhelmsen, og vi kjørte videre så luften pep. Han nådde toget i Drammen. Og båten i Oslo og lånet i Amerika? – Det gikk visst i orden altsammen.

 

Wilhelmsens “Taurus”

“Kaptein Seeberg på “Taurus” “kappfløy på ski over Sakhalin (øy i Russland nord for Japan

“- De har vært til sjøs?”

– Har De snakket med noen her i Tønsberg som ikke har vært til sjøs? Jeg var med Wilhelmsens “Taurus”, det var borte i Østen, vi gikk en tid i fast rute mellom Sakhalin og Vladivostok, det var i 1897. Den gang brukte de ennu slaver som havnearbeidere på Sakhalin, jeg husker de hadde innbrent slavemerket på ryggen, det var en firkantet ramme hvor det sto A.T. 1896. Befalet på “Taurus” var folk her fra distriktet, Aksel Seeberg var skipper, Severin Pettersen fra Husø var førsteutstyrmann og Stugard Chrstiensen var annenstyrmann. Engang veddet Seeberg med guvernøren derborte om hvem som kunne komme først over på den andre siden av Sakhalin (170 km) hvor det var noen ullspinnerier. Seeberg, som forresten var en kjent sportsmann, skulde gå strekningen på ski, som ingen derborte visste hva var, de kjente bare truger, mens guvernøren skulle kjøre med slede og fire hester. Det var en drøi dagsreise og gjennom et område hvor det var fullt av ulver. Summen som de veddet om var 100 pund – 1800 kroner, det var jo svært meget i den tiden. Vel, tømmermannen vår laget ski og jeg laget bindinger og så la skipperen seg i trening den korte tiden som var igjen. Da dagen kom ble han utstyrt med kompass og greier, la ivei – og vant veddemålet. Han kom frem før guvernøren. Seeberg ble tilbudt å kjøre tilbake, men tok likegodt tilbaketuren på ski også, han syntes han var kommet så godt igang.

 

Selfangst i ishavet

– De har vel vært på hvalfangst også, jeg har ikke snakket med noen her i Tønsberg som ikke….

– Jeg har vært på selfangst i Ishavet naturligvis, det var i forrige århundre det også. Det var hardt. Jeg gjorde det forresten hardere enn det var ved å jumpe i sjøen første gang vi fikk melding om selv, jeg var så ivrig at jeg ville være først ned på isen. Og så var det ikke is akkurat der. Men det gikk bra og jeg skal si vi slet. Det kunne være å holde på fra 3 om morgenen til midnatt. Rett som det var sovnet en når vi skulle sette oss og spise middag; han ble vekket med en bøtte vann i ansiktet da måltidet var over og så bar det ut på isen igjen.

 

Båtmotor, den første bil i distriktet, havre til dyra, “veltepetter”

-Men efterhånden kom De til å like Dem bedre på landjorden?

– Å, jeg likte meg godt på sjøen også, jeg hadde den første motorbåten her i trakten. Jeg hadde forresten laget motoren selv, det var i 1901 det. Da jeg fikk den til å gå, sto folk på brygga og så på, det var jo noe nytt, men det kom snart flere motorbåter. Det var ikke rare greiene etter forholdene i dag. Det var stopp rett som det var hvis det for eksempel var regnvær og man ikke holdt paraplyen over motorkassen og da var det å sveive seg inn til byen. Av og til så det ut som om alle motorbåteierne var ute på fjorden og plukket blåbær.
Hadde ikke De den første bilen her i distriktet også?
– Nei, brukseier Jørnsen var den første bileieren her. Men jeg var nok den første som kjørte bil, hvis De skal ha med sånne ting som viser at jeg er en slag Metusalem. Jeg tok sertifikat i København, bilen hadde 1-cylindret motor og ikke ratt, men styrestang. Jeg prøvekjørte fra Bredegade til Kgl. Dansk lystseileklubb og certifikatet ga bare rett til å føre den vognen jeg tok prøven i. Sånn var det forresten også her i Norge da jeg tok certifikat her i 1908. Det varte lenge før folk følte seg trygge for disse rare kjøretøyene som gikk av seg sjøl. For ikke å snakke om dyra. I den første tiden vi kjørte på landeveiene hadde vi med en pose havre for å blidgjøre hestene. Hestene var forresten redde for cyklene også de.
– Ganske almindelige cykler maken til dem vi har i idag, jeg fabrikerte sånne en gang. Vi laget rammene selv og satte ellers sammen av deler vi fikk annetsteds fra. Hestene var vettskremte de hadde ikke sett så meget til disse cyklene som gikk forut, De vet disse velocipedene også kalt veltepetterne, med et lite bakhjjul og et kjempestort forhjul. Velosipeden var nu forresten farligst for den som kjørte den. Far kjøpte en slik til meg for 25 kroner. Det var veldig dyrt, men jeg tjente inn pengene igjen ved å leie den bort til faste takster for kjøring fra Torvet og til jernbanestasjonen og tilbake igjen. Det var en god forretning jeg hadde der.

 

Drosjer og motorsykler

Også senere hadde jeg holdeplass på torvet, men da var kjøretøyet ikke velociped lenger, men drosjebil. Sammen med vognmennene Nielsen og Karlsen startet jeg drosjetrafikken her i byen i 1909. Vi fikk ikke lov til å kjøre lenger enn til Teiehøyden på den ene kanten, og Presterød på den andre og Kjelleollen på den tredje, det var vel for å ikke irritere folk og hester for meget. Det var mange som var sinte på bilene, jeg husker en gang dr. Didriksen hadde bedt meg kjøre seg til en pasient som trengte hurtig hjelp og veien ble sperret av en mann med hest og vogn som ikke ville gi plass for oss. 

 

Han holdt seg urokkelig midt i veien og mente vi fikk holde samme farten som han. “Er det ikke mulig å få han til å rikke seg da?”, sa doktoren. “Jeg kan jo kjøre på’n”, sa jeg. “Ja, men ikke for hårdt da”, sa Didriksen. Så sneiet jeg akkurat passe borti navet på vognen og da ble det god plass på veien, plutselig.

 

Var det noen som turde kjøre med drosjebil i den første tiden?

Ja, det var da det og det var ikke så dyrt akkurat, en tur innen den sonen jeg nevnte kostet 40 øre, siden gikk de kommunale myndighetene med på at taksten kunne forhøies til 50 øre. Vårt andragende var varmt anbefalt av byens hestedrosjeeiere som regnet med at folk ville slutte å kjøre bil når det ble så kostbart. Men det ble i stedet bruk for stadig flere drosjebiler. Vi fikk den ene mer elegant enn den andre, særlig Tønsbergs 4. drosjebil “Den røde fare” var pompøs. Høi og fin. Jeg var på landtur med den en gang og bonden jeg besøkte sa: “Jeg så du kom kjørende i en skjenk”

 

– Men motorsykler, De har vel vært borti dem også?

– Ja, det var før bilene det, i 1900 åpnet jeg agentur for en belgis det vark motorcykkel, Minerva het den, dyrlege Kragerud og flere kjøpte en av denne sorten. Jeg glemmer aldri den stolte følelsen det var å sette seg på cykkelen og merke at den gikk av seg selv, ofte stoppet den også – av seg selv. Det var alltid spennende å kjøre med disse motorsyklene. En gang skulle jeg kjøre til Andebu – og min sønn Tormod skulle få sitte foran på stangen, gaffelen på cykkelen var fjærende og når det var en dump i veien låste gaffelen forhjulet fast så jeg og cykkelen ble stående, men Tormod svevde gjennom luften og undersøkte terrenget foran oss. Det var en tur preget av blod og svette, men uten tårer.

 

Et gnagsår på ryggen ga støtet til “BERGANS MEIS OG RYGGSEKK”.

Vi har ennu ikke berørt det som “Bergans navn er uløselig knyttet til” som det sto i samtlige landets aviser da han forleden fylte 70. Bergan vil gjerne snakke om biler og for så vidt også om smørbrød hos Davidsen (i København), men han slipper ikke utenom sekken; når han selv ikke kommer inn på den, er det sikkert fordi han ikke er så forferdelig begeistret for å snakke om seg selv. Når han forteller om biler kan han snakke om utviklingen i sin almindelighet uten å fremheve sin egen rolle i den. Han kan si med en varme som slett ikke er overraskende, selv om han er en nøktern natur “Mitt høyeste ønske er å se en helt norsk bil, en bil hvor hvert hammerslag er norsk. Det er ingen umulighet, det skulle ikke være noe i veien for å lage biler her hjemme og den veldige tollbeskyttelsen ville være av uvurderlig betydning for å en norsk bilproduksjon”. Bare når han blir provosert til det forteller han litt om seg selv i forbindelse med bilene, men når det gjelder Bergans meis og ryggsekk er det ikke mulig å komme utenom navnet. Bilbransjen har gjort Bergan kjent i Norge og et stykke utenom, sekken har et navn selv på de aller fjerneste steder i verden hvor folk kanskje ikke akkurat vet hvem Bergan er.

 

Det var i virkeligheten meget enkelt, sier han, da jeg spør ham om hvordan den berømte meisen ble til (det bekrefter seg altså igjen at oppfinnelser er meget enkle å gjøre – når de først er gjort). 

 

– La oss høre hvor enkelt det var!

– Jo, jeg hadde en jaktrett i Sandsvær og dro gjerne oppover både vår og høst sammen med en del andre. Vi hadde ofte store oppakninger og skulle høyt opp, helt til Støle seter. De gammeldagse sekkene med tremeiser gjorde at vi fikk gnagsår på ryggen og på en tur i 1908 eller 1909 ble det rent ille med meg, den 30 kilos sekken gnaget sånn at jeg ikke visste min arme råd, så tok jeg en enerbrisk, spikket den til, bandt den fast til tremeisen så brisken sto som en bue på den og tok bukseselen min og brukte som bæreren på briskebuen. Det var hele oppfinnelsen. Da jeg kom hjem laget jeg en slik meis med stålrør. 

 

– Var det vanskelig å innarbeide den til å begynne med?

– Ja, det var litt strev med det, jeg husker jeg kom inn til eieren av en av de fineste sportsforretningene i Oslo med en modell, men han løftet knapt på øyelokkene for å konstatere at den var uten interesse. Men så kom jeg til å gå til William Smidt på Karl Johan og han var straks interessert. Han kjøpte to eksemplarer på betingelse av at han fikk selge dem som engelske ryggsekker, allting skulle jo være engelsk i den forretningen. Vel vel, tenkte jeg. Det får ikke være så nøye med det. Og så begynte han å selge “engelske” ryggsekker og flere og flere av dem. Det varte ikke lenge før jeg våget meg til å stemple sekkene som “Bergans meis og ryggsekk”, og de fortsatte å gå unna enda de ikke var engelske.

 

Det varte forresten heller ikke lenge før jeg fikk bestillingen fra den fine sportsforretningen. Det er den samme modellen som brukes i dag og jeg brukte helt fra begynnelsen av også den samme reklametegningen – De var de to ryggsekkutstyrte fyrene som møtes i løypa, den ene uten og den andre med Bergans. I dag ville William Smidt forresten ha kunnet få Bergansekker av engelsk fabrikat, jeg så noen slike utstilt i København.

 

-De har gjort andre oppfinnelser også? En tømmerdoning sies det?

– Ja, det er en meget enkel historie. Jeg har forresten hatt mange bestillinger på den, men kan ikke levere så meget, for jeg har jo ikke noen fabrikk for det.

– og en ventilløs motor, en meget enkel…
– Åja det er sant, det er mange år siden nu, jeg gjorde meg aldri ferdig med den, det tok så meget tid, kanskje jeg tar den for meg en dag igjen og fullfører den, vi får se. Sier mannen som har nådd støvets år.

 

Kilder:

  • Intervju med Ole F. Bergan i Tønsbergs Blad 2.11.1946, gjengitt i Gambrinus (pseudonym for S. Mitsem): Gamle Tønsberg-folk forteller om Dengang da –, Tønsberg 1947, s. 58–63
  • avisartikler i Tunsbergeren 1906–12, Tønsbergs Blad 1910–56 og Vestfold Arbeiderblad 1946

 

Berget, 2016

Den 15. i hver måned legger vi ut et nytt tønsbergportrett.
Vi samler alle her

Om artikkelen

Artikkel hentet fra Berget, 2016, skrevet av: Jon Gunnar Arntzen, Store norske leksikon
Ole F Bergan - portrett

Ole Ferdinand Bergan

Foto: hentet fra artikkel i Tønsbergs Blad
Portrett av Anders A. Rørholt

Patentgodkjennelse

Bilde av patentgodkjennelse, tekst under bildet: “Bekjentgjørelse fra patentkommissionen” til “Cykkelfabrikant” Ole F. Bergan om “Rygmeis”
Gammelt kart over Byfjorden og kanalen

Bilde av sekken

Bilde av sekken, tekst over bildet:  “Her sees en historisk modell fra et finsk museum. Bergans Fritid A/S (Bergans of Norway) er i dag en av de store leverandørene av utstyr i fritidsmarkedet og bæremeiser er fortsatt et sentralt produkt i vareutvalget.»
Portrett av Anders A. Rørholt

Bergans auto

Bildet av Bergans auto, foto: Peder L. Stangebye
Portrett av Anders A. Rørholt

Bildet av huset

Bilde av huset, tekst under: “O.F. Bergans villa i Huitfeldsgate, oppført i 1835. Kåret til Tønsbergs fineste hus samme år. Det var plass til 7 biler i kjelleren. Foto: Per Engseth

Les mer

Les mer om Bergans i Store Norske Leksikon sin artikkel om Bergans (norsk tekstilindustri):

Linder, Mats; Pettersen, Stig Arild: Bergans i Store norske leksikon på snl.no.
https://snl.no/Bergans

Artikkel om Ole F. Bergan:
https://nbl.snl.no/Ole_F_Bergan

 

Translate »