Tønsbergportretter – oktober : Bjørn Farmann

15.10.2021

I bybildet vårt er Farmann et kjent navn.  Men vet du hvem denne Farmann var? I dette portrettet får du stifte nærmere bekjentskap med Bjørn Haraldsson, skrevet av arkeolog og seksjonssjef Terje Gansum ved Kulturarv i Vestfold og Telemark fylkeskommune. Bjørn var sønn av Harald Hårfagre og oldefar til Olav den Hellige, men hvorfor er han knyttet til Tønsberg, og hvorfor har han tilnavnet Farmann?

 

Bjørn Farmann

– artikkel skrevet av Terje Gansum

Det er utfordrende å skrive om en kar som døde for mer enn 1000 år siden. Som leseren vil få med seg, er det ulike forestillinger om Bjørn alt avhengig av hvilken kilde som som legges til grunn. Om vi legger til grunn at Harald Hårfagre var født om lag 850 e.Kr. må vi tenke oss til at Bjørn ble født en gang rundt år 875 og døde ca 50 år gammel. 

 

I Øyvind Skallaspillers dikt, Håkonar-mál omtales Bjørn som bror til Håkon den gode (Adalsteinsfosteret). Det er den eldste omtalen av Bjørn som foreligger fra hans egen tid og som belegger han som en historisk person. I kvadet kalles han bare for Bjørn. I Historia Norvegia, den eldste bevarte skriftlige prosakilden, omtales han kun som Bjørn og det foreligger ikke noe tilnavn i de eldste kildene. Det er først i kilder skrevet ned etter 1190- årene at Bjørn Haraldsson blir omtalt med tilnavn.

 

Sagaen Ågrip ble skrevet ned på 1190-tallet og omtalen av Bjørn er skrevet slik: «den fjerde var Bjørn kaupmann, som somme kallar buna». Dette blir gjentatt i Fagrskinna fra ca. 1220. Den første omtalen av Bjørn med tilnavn oppgir at han kalles for Kjøpmann, noe Snorre Sturlasson og forfatteren av Flatøybok også bruker. Vi forholder oss derfor til at han ble kalt Bjørn Kjøpmann.

 

Bjørn var sønn av kong Harald Hårfagre og moren hans het Svanhild, skriver Snorre. Hun var datter av Øystein Jarl fra Hedmark, som kong Harald ga ta styring over Vestfold. Flere av kong Harald sine sønner ble oppdratt av Øystein, mens han styrte Vestfold, men om Bjørn var blant dem skriver ikke Snorre eller forfatteren av Flatøybok noe om. Her kan vi legge til at tilnavnet buna knytter an til Vestlandet. Bjørn Buna omtales i Soga om øyrbyggere fra slutten av 1200 tallet som sønn av Grim herse frå Sogn og som Vestlandshøvding i Njåls saga fra ca. 1300. Om Bjørn skulle ha kommet fra Vestlandet så virker det overraskende at han skulle overta styringen i Vestfold. Hans tilknytning til denne landsdelen er selvfølgeliggjort i de kildene som gir den bredeste omtalen av ham.

 

Bjørn var en klok leder

Da kong Harald Hårfagre var i 50 årene (om lag år 900) og mange av sønnene hans var voksne, krevde de å få styre landområder selv. De ville rett og slett være konger og de irriterte seg over at kong Harald hadde satt inn jarler til å styre istedenfor dem. Flere av dem tok regelrett livet av farens jarler, og det ble mye problemer å hanskes med for Harald Hårfagre. Han valgte derfor å etterkomme sønnenes ønsker og delte landet mellom dem og inngikk en avtale med dem om at de fikk beholde halve skatteinngangen selv, mens den andre halvparten skulle han som overkonge ha. 

 

Bjørn fikk styre Vestfold og han ble omtalt som en klok mann. I de to kildene som beretter om Bjørn står det at han var lite i hærferd, men det kom skip med varer fra fjern og nær og han sendte også ut skip på kjøpferder. Tønsberg var stedet Bjørn satt mest. Grunnen til at det står slik i sagateksten er at kongen, i dette tilfellet Bjørn, reiste rundt i Vestfold med sine menn og ble underholdt med mat og drikke. På den måten var kongen synlig og tilstede blant folk når han reiste rundt. Han hadde sitt hovedsete på Sem (nå Jarlsberg) utenfor Tønsberg.

 

Bjørn fikk tilnavnet Kjøpmann og det fremgår at han var behersket og rolig av natur og godt skikket til å være høvding. Det er interessant å merke seg at slike egenskaper ble høyt verdsatt hos ledere i vikingtid. I forestillingene om vikingtidens ledere blir det ofte lagt vekt på fryktløshet og vold, men kunnskap om hvordan godt lederskap burde utøves, hadde de, og de visste å verdsette det. Den sindige og etter hvert rike kjøpmannen Bjørn ble godt gift og han fikk en sønn som fikk navnet Gudrød. Gudrød var farfar til Olav den hellige, hvilket gjør Bjørn Kjøpmann til hans oldefar.

 

Bjørn blir drept

En høst i 920-årene kom Bjørns halvbror Eirik Blodøks til Tønsberg. Han hadde vært på hærferd i Østerled med en stor hær. Han oppsøkte Bjørn i Tønsberg. Eirik ville at Bjørn skulle gi han kong Harald sin skatteinntekt, slik at han kunne ta den med til Vestlandet hvor Kong Harald og han holdt til. Bjørn nektet å betale ut noe som helst til Eirik. De kranglet heftig. Eirik seilte ut av Tønsberg, mens Bjørn red til Sem om kvelden. 

 

Hva er årsaken til at de ikke ble enige? Eirik var Kong Haralds favorittsønn som skulle bli overkonge over sine brødre, han ville vise at han var mektigere enn sin bror. Det er vel også grunn til å tro at Eirik kunne trenge mer lykke på sin hærferd enn han hittil hadde hatt. Snorre skiver at Eirik syntes han trengte mat, tjeld og drikke. Oversatt i rene ord ville Eirk ha mat, klær og husrom samt mat og drikke til seg og hæren.

Bjørn på sin side ville ikke legge seg prestisjemessig under sin bror, og hans årlige leveranse av skatteinngangen var en god måte å vedlikeholde relasjonen til sin far og trygge egen posisjon. Bjørns personlige egenskaper som sindig, avmålt og smart hadde gitt han et godt navn, vidt omkring, noe som Eirik oppfattet som truende, da han selv var brå, voldelig og vant til å kunne diktere folk. Bjørn, som var en dyktig kjøpmann, visste at Eirik ikke nødvendigvis ville overlevere alt til sin far og at han dermed kunne bli beskyldt for ikke å gi kongen hva han skulle ha. Det er grunn til å anta at Bjørn gjennomskuet Eirik sine motiver.

 

Eirik vender om sine skip og returnerer til Tønsberg om natten. Hæren hans går ut til Sem hvor de kommer overraskende på Bjørn, som sitter ved drikken. Bjørn og hans menn gikk ut av huset og kjempet, men overmakten var stor og han ble drept. Eirik tar stort hærfang står det i sagaen, hvilket vil si at han plyndrer kongsgården og høyst sannsynlig Tønsberg og omegn. «Dette verk likte vikværingene storille, og Eirik blev meget hatet der» skriver Snorre.

 

Snorre Sturlasson var i Tønsberg vinteren 1218 til 1219 og det var nok da han ble gjort kjent med lokale forhold. Både Snorre og forfatteren av Flatøybok ender sin beretning med: «Kong Bjørn ligger i Farmandshaugen på Sæim.» Nettopp i denne siste setningen ligger det en egen utfordring som knytter an til Bjørn Kjøpmann, nemlig det forholdet at han ble hauglagt i Farmannshaugen.

 

Farmannshaugen

I middelalderkilder brukes navnet Farmannshaugen på Sem. Interessant å merke seg er at haugen omtales på en måte som viser at den var kjent. Det er registrert flere hauger i området på gården. En av disse haugene var det knyttet navn til. Navnet kan haugen ha fått for sitt utseende og beliggenhet eller så kan det være knyttet tradisjon til haugen. Haugen ble omtalt som Farmannshaugen på 1200-tallet. Det foreligger en anektodisk notis om Farmannshaugen fra 1749. Da skrev Jessen-Schardebøll et forarbeid til kong Fredrik den femtes reiser i Norge og da omtales en utgravning av Farmannshaugen: 

 

«Ved denne gaard (Jarlsberg) ere de bekiendte Farmands Høie, hvor dend af Snorre Sturlesøn omskrevne Ole Farmand ligger begraven. Forrige Grev Weddel lod disse Høye opgrave men fant intet uden Leer-Urner og eet forrustet Sverd».

 

Her opereres det med hauger i flertall og funn av keramikkurne og rustent sverd blir også nevnt. Keramikkurner hører hjemme i perioden frem til 550 e.Kr, men er uvalige i vikingtid. Sverd av jern opptrer fra romertid og ut vikingtid. Fylkeskommunen kjørte georadar på jordet sør for Jarlsberg hovedgård og påviste at det var et helt gravfelt på jordet som nå kun huser en stor haug. Den store haugen omtales som Farmannshaugen. Rundt Farmannshaugen har det altså vært flere gravhauger, og i 2017 ble det gjort funn av store skipsnagler på jordet. De ligger konsentrert og kan knyttes til en utslettet haug. Det ble ved bruk av georadar også klargjort at hovedvannledningen til Tønsberg er gravd tvers gjennom denne haugen i 1968. Alt håp om å finne en rik velbevart skipsgrav forsvant. Det er såpass mange hauger som har omkranset haugen som i dag heter Farmannshaugen at det skaper vanskeligheter med å være sikker på om hvilken haug som bar navnet i vikingtid og sikre på hvilke haug som ble undersøkt tidlig på 1700-tallet kan vi ikke være. Den store haugen vi kaller Farmannshaugen i dag ble arkeologisk undersøkt i 1917 og 1918. Noen få gjenstander, blant annet et bærebrett, har paralleller til Osebergfunnet, og det kan fastslås at dyrebein nederst i haugens midte, kan 14C dateres til vikingtid. Haugen har ikke vært gjenåpnet etter denne tid, noe analyse av de ubrudte jordlagene (stratigrafien) viser.

 

Navnet Farmann er sammensatt av å fare som betyr reise og mann. Farmadr betyr en som reiser fra sted til annet uten å spesifisere hvordan dette skjer. Farmannshaugen betyr reisemannens haug.

 

Det er bare Snorre Sturlasson som ordlegger seg slik: «Brødrene hans kalte han Farmann eller kjøpmann». Det er ingenting i veien for at dette stemmer, for Bjørn var en reise-mann og en kjøpmann. Disse ordene kan ha mye av den samme betydningen, men sikre på om at ordene farmann og kjøpmann er synonymer, kan vi ikke være. Like usikre som vi nå er med hensyn til om haugen, som i dag bærer navnet Farmannshaugen, er den samme som Bjørn ble hauglagt i.

 

Sporene etter Bjørns grav passer nok bedre med funn som er gjort i en av de nå bortgravde haugene, enn med dokumentasjonen fra de arkeologiske undersøkelsene av Farmannshaugen gjort i 1917 og 1918. Jakten på Bjørn sin grav er blitt mer komplisert enn tidligere og reisemannes haug kan ha hatt helt andre funksjoner enn grav, for eksempel som offersted for reisende. Ofringer for god reise og lykke i handel, er beskrevet i Ibn Fadlans skildringer på 920-tallet av Skandinaviske handelsmenn i Østerled.

Den 15. i hver måned legger vi ut et nytt tønsbergportrett. Vi samler alle her

Om artikkelen

Artikkelen om Bjørn Farmann er skrevet av Terje Gansum

Translate »