Tønsbergportretter – november : Mathias Samuelsen Føyn

15.11.2021

Tønsberg Reperbane – et industrieventyr

Vinteren 2014 ble det kjent at ScanRope, Tønsberg Reperbane, var blitt en del av det verdensomspennende konsernet Brydon International. Med det hadde Tønsbergs eldste bedrift skiftet eier. Brydon er en av verdens største produsenter av ulike typer tauverk og wire. Selger var Parker Hannifin i USA. Tønsbergbedriften er derfor kjent med det å ha utenlandske eiere. Industrieventyret startet i 1796, altså for 219 år siden. Som alle eventyr starter også industrieventyr med: Det var en gang.

Per Olaf Lia er sosialøkonom fra Universitetet i Oslo. Han har blant annet arbeidet som økonomisjef ved Jarlsø Støperi AS og som banksjef i DnB, Tønsberg. I tillegg til hans store innsats for Tønsberg Kystkultursenter i over 20 år, har han også hatt en rekke verv innenfor kystkultur og maritimt vernearbeid, både lokalt og nasjonalt. Per Olaf Lia har mottatt Kongens fortjenestemedalje for samfunnsnyttig innsats. Han har skrevet denne artikkelen som medlem i Historisk Museal gruppe i Loggen Kystlag.

Av Per Olaf Lia

Det var en gang.

Det var en gang en ung mann med navn Mathias Føyn. Han ble født i 1756 og var ett av seks barn i ekteskapet mellom Samuel Føyn og Catharina Lemvig fra Slagen. Samuel hadde slått seg opp fra små kår, var blitt skipsreder og storkar. Mange vil nok derfor si at Mathias var født med en sølvskje i munnen, men slikt er ikke så mye verdt hvis man ikke har oppdrift og energi selv. Unge Mathias var nettopp slik, full av oppdrift og tiltakslyst, og hadde dertil et godt hode med sans for forretninger. Allerede som 23-åring var han skipper på “Søstrene”, Tønsbergs største seilskute. Skuta var riktignok eiet av faren, men unge Mathias hadde gått gradene om bord og skaffet seg de kunnskapene som måtte til for å føre et så stort skip. 29 år gammel kjøpte han i 1785 gården Teie sammen med sin far, og etter farens død året etter regjerte Mathias på Teie gård sammen med sin hustru Catharine Elisabeth Omsted fra Fossesholm. Hun var ikke noe dårlig parti. Sammen kjøpte de i årene som fulgte store eiendommer rundt Teie. Mathias Føyn ble i denne tiden titulert som kjøpmann, men det var nok først og fremst inntektene som skipper og reder som finansierte alle oppkjøpene. Livlig virksomhet fulgte i sporene til Mathias Føyn. Han visste å plassere inntektene i nyttig virksomhet.

 

Etablering av Teie Reperbane

Skipsfartens oppblomstring medførte et stort behov for tauverk. Mathias så muligheten som bød seg. Han eide hele området fra Teie og nordvest mot Kaldnes. Våren 1796 var Teie Reperbane en realitet. vi vet ikke så mye om hvordan den så ut, bortsett fra at den selvfølgelig var lang og smal. I et arvefestebrev datert 2. juli 1803 står det om eiendommen: “Dette jordstykke tager sin begynnelse i Kalnes Gaards østre Ende Merke med Teje Gaard og ovenmeldte Reberbane.” Bygselsbrevet sier videre: “…af bredde med den nederste Bane.” Sannsynligvis lot derfor Mathias Føyn bygge to parallelle reperbaner.

 

I løpet av få år blir Teie Reberbane en av landets mest betydelige bedrifter. Både rederier og industrivirksomheten blomstrer. I 1803 lar han oppføre den praktfulle hovedbygningen som nå er kjent under navnet Teie Hovedgård. Men krigsutbruddet i 1807 og Englands blokade rammer Mathias Føyns virksomhet hardt. Skipene går i opplag, etterspørselen etter tauverk faller dramatisk, men enda verre er det at den nødvendige importen av hamp stanser opp. Med kløkt og store finansielle reserver kommer Mathias Føyn seg likevel gjennom nødsårene, og han dør som en rik mann i 1820, 64 år gammel

 

Mathias Føyns sønn, Samuel Føyn, og sønnesønn, Mathias Samuelsen Føyn d.y, driver familievirksomheten videre til Mathias d.y. dør i 1875, bare 50 år gammel. Vi vet ikke så mye om driften ved Teie Reperbane i deres tid, men det faktum at enkefru Føyn velger å selge, sier nok sitt om at det var gått tilbake med virksomheten.

 

Fra håndverksbedrift til moderne industri

Med den nye eieren, Carl Fredrik Zeuthen Isachsen, følger en ny tid for Teie Reperbane. Carl Fredrik kom fra Porsgrunn og vokste opp under enkle kår med en far som var fyrvokter. Rett etter konfirmasjonen måtte han ut og sørge for seg selv. Han kommer til Tønsberg og etablerer manufakturforretning sammen med sin eldre bror. Isachsen må ha gjort det godt som kjøpmann, for da enkefru Føyn utbyr reperbanen til salgs, melder han seg som kjøper. Den 11. april 1876 blir han eier av den store bedriften.

 

Med Isachsen som eier går Tønsberg Reperbane inn i en ny tidsalder. I løpet av ti år blir bedriften forvandlet fra en gammeldags håndverksbedrift til en moderne industribedrift. Hestevandringen og håndspinningen blir avviklet. Det blir investert i dampmaskin og automatiske spinnemaskiner, banen blir vesentlig forlenget, og produktsortimentet utvides til også å gjelde ståltau. Den første ståltaufabrikken i Norge var dermed et faktum.

 

Isachsen var dyktig i det meste, og som den fremragende forretningsmannen han var, skjønte han at han måtte få tak i en førsterangs faglig medarbeider for å nå sine ambisiøse mål. Løsningen ble å ansette Mathias Georg de Lange fra Bergen. Mathias var av fransk repslagerslekt. Hans stamfar, Jan de Lange, var født rundt 1540 og hadde utvandret fra Holland til Bergen. Unge Mathias begynte i repslagerlære ved Chr. Irgens Reperbane i 1862, bare 12 år gammel. Etter seks års læretid ble han svenn og senere mester. I tillegg tok han teknisk utdannelse ved Bergens Tegneskole. Denne utmerkede fagmannen klarte Isachsen å kapre. De dro på studiereiser over store deler av Europa, og sammen revolusjonerte de virksomheten ved Tønsberg Reperbane.

Totalskade etter brann

Ikke lenge etter at det nye anlegget sto ferdig, “galer den røde hane”. Natten til den 10. juni 1891 brenner hele stasen ned. Tønsbergs Blad ga en dramatisk skildring av denne sørgelige begivenheten. “Kl 2.15 i natt observertes fra brandvakttårnet, at det brente i den hr. C.F.Isachsen tilhørende, på Nøtterøysiden beliggende dampreperbane. Der skjedde straks uttrykning med dampsprøyten, men forinnen den kunne nå frem, hadde ilden som oppstod i maskinrommet, allerede omspendt hele den bygningskompleks, der i en lengde av 600 fot strekker seg fra den til Teieskogen førende vei op forbi haven på Kaldnes. Så hurtig løp ilden langs selve banen, da den først hadde nådd dit, at det etter øyenvidners utsagn neppe tok over 5 minutter, fra røken såes pible frem i den sydlige ende til det hadde tent i den nordlige ende.”

 

På mindre enn én time var Tønsbergs viktigste arbeidsplass borte. Rundt femti mennesker hadde sitt arbeid på Reperbanen i 1891. Med tanke på familiestørrelsen på den tiden omfattet tragedien mange mennesker.

 

Men Isachsen gir seg ikke. Han setter hele arbeidsstokken i arbeid med gjenoppbyggingen. Nye maskiner blir anskaffet, og den 18. januar 1892, bare drøyt seks måneder etter brannen, annonserer han i Tønsbergs Blad: “Tønsberg Reperbane, der etter gjenoppførelsen har opptaget sin virksomhet, anbefaler sin Fabrikation i Tougverk af Hamp, Manilla, New Zealand, Sisal og Cocos. Tilvirkning av Staal- og Jerntougvært fra fineste Staalliner til tykkeste bøyelige Staalkabler og staaende Rig samt Drivtouge av Staal og Hamp for Fabrikdrift.” Etter gjenombyggingen var repslageriet og ståltauproduksjonen samlet i én bygning. Den nye langbanen var 178 favner lang og 30 fot bred. Økende etterspørsel fra en voksende hvalfangstflåte erstatter gradvis den synkende etterspørselen fra seilskipsflåten. Med fremsyn og glitrende ledelse klarer Isachen og de Lange å styre Tønsberg Reperbane gjennom noen vanskelige omstillingsår, mens mange andre reperbaner må innskrenke eller går konkurs. 

 

Aksjeselskap etableres

Med det koster. Det må mer egenkapital til for å sikre driften. i 1898 blir Tønsberg Reperbane overtatt av et aksjeselskap. Men Carl Fredrik Isachsen fortsetter som disponent og største aksjeeier. I tillegg legger han mye arbeid ned i samfunnsnyttig arbeid. Han er formann i Tønsberg Handelsstandsforening, Treplantingsselskapet, og er medlem av Tønsberg Sparebanks direksjon og Kanalkomiteen. I 1894 blir han tildelt St. Olavsordenens ridderkors for allmennyttig virksomhet.

Gjenoppbygging etter ny brann

Isachsen dør i 1901. Hans eldste sønn og mangeårig medarbeider Sigurd Isachsen overtar sjefsstolen. Det kan sies mye pent om Sigurd Isachsen, men farens sko fylte han nok ikke. Hans største prestasjon var å gjenoppbygge bedriften etter at en brann enda en gang la bedriften i aske. Det skjedde i 1910. Under et kraftig tordenvær natten til 30. juli slo lynet ned i Tønsberg Reperbane, og til tross for store anstrengelser lyktes man ikke å stanse ilden. Nok en gang ble hele anlegget lagt til aske.

 

Sigurd Isachsen og fabrikkbestyrer Mathias Georg de Lange reiser ut i Europa for å hente impulser til planleggingen av den nye fabrikken. Høsten 1911 er den klar til bruk, hele 317 meter lang. Produksjonen gjenopptas, og i alt seksti mennesker får sitt arbeid ved bedriften. Produksjonskapasiteten blir vesentlig utvidet. Etterspørselen etter tau og wire er stor, og Tønsberg Reperbane får noen gode år inntil importen av råvarer blir erklært som kontrabande under 1. verdenskrig. I 1915 må aksjekapitalen utvides igjen, denne gangen med 1 million kroner. Det var mye penger i 1915. Produksjonen ved ståltaufabrikken måtte stanse i 1916 grunnet mangel på råvarer.

Fusjon gir bedriften ny styrke

Etterkrigstiden står i depresjonens tegn. Konkurransen hardner til og lønnsomheten svikter. Slikt er alvorlig når bedriften brødfør 150 personer og deres familier. Det gikk som det ofte går i vanskelige tider: “Den blinde skal føre den halte.” I 1930 fusjonerer Tønsberg Reperbarne med erkekonkurrenten Fredriksvern Reperbane i Stavern under navnet De forenede Reperbaner. Inn på arenaen trer en ny markant person, Anton Schrøder.

 

Anton Schrøder var direktør på Fredriksvern Reperbane før fusjonen, og han blir den fusjonerte bedriftens nye sjef. Hans oppgave blir å lose virksomheten gjennom de harde trettiårene og den nye verdenskrigen. Schrøder var så og si født på reperbanen. Hans far var direktør på Fredriksvern Reperbane fra 1877. Anton ble født tre år senere, og begynte som lærling som 16-åring.

 

Med seg på laget har han Bernard Johan de Lange, sønnen til Mathias Georg, som overtok den tekniske ledelsen ved farens død i 1916. Sammen loser de to industrikjempene De forenede Reperbaner gjennom første del av de vanskelige trettiårene. De siste årene på 1930-tallet var gode år for De forenede Reperbaner, og bedriften fikk lagt seg opp reserver til også å klare seg gjennom de vanskelige okkupasjonsårene. Det var helt nødvendig for den vanskelige råvaresituasjonen førte til helt nødvendige og kostbare omlegginger av driften. Det ble bl.a. nødvendig å ta i bruk papir som råvare, og i løpet av krigen leverte bedriften 1900 tonn papirtau og papirgarn. Etter krigen ble råvaresituasjonen bedret; etterspørselen steg, og De forenede Reperbaner ekspanderte videre. Langbanen, dvs. den delen av anlegget der det ble produsert tau i store lengder, ble i 1946 forlenget til 455 meter, og ble gjennom denne investeringen verdens lengste overbygde reperbane.

Nye eiere og store endringer i bedriften

Utover 1950-tallet hadde bedriften flere gode år, men etter hvert begynner turbulensen igjen, særlig på eiersiden. I 1963 ble Tønsberg Reperbane kjøpt av Christiania Spikerverk, som senere ble fusjonert inn i Elkem AS. Underveis forsvant også det tradisjonelle navnet, og bedriften ble hetende Stål og Tau AS. Navnet ScanRope AS oppsto i 1983 ved at Norsk Jernverk AS’ og Gunnebo AB’s tråd- og tauproduksjon i Norge ble fusjonert med Stål og Tau AS. Disse bedriftene representerte helt forskjellige bedriftskulturer og ga få eller ingen synergieffekter. Tallene ble “blodrøde”. Eierne besluttet kraftige kostnadsreduksjoner, la ned virksomhet og solgte unna anlegg og eiendommer. I 1987 ble Odd Hammernes fra Asker ansatt for å “pynte bruden”, og selge ut den konsoliderte virksomheten til høystbydende. Det var ikke så mange beilere, og de som vurderte å kjøpe var først og fremst utenlandske bedrifter som primært var ute etter å få lagt ned en konkurrent.

 

Det var ingen populær jobb, men etter hvert ga arbeidet resultater. Til slutt sto bare virksomheten i  Tønsberg igjen, og bunnlinjen ble igjen positiv. Etter hvert som ledelsen i Tønsberg fikk grep om utviklingen, oppstod ideen om at ledelsen selv skulle kjøpe virksomheten. Problemet var bare at de som vanlige lønnsmottakere ikke hadde særlig mye kapital til å kjøpe bedriften for. Etter en dristig finansiell operasjon med toppkvalifiserte forretningsadvokater som rådgivere og med banken som viktig medspiller, klarte Odd Hammernes og fire andre i ledelsen å finansiere kjøpet. Da hadde de pantsatt omtrent alt som var å pantsette og inngått beinharde avtaler om ytterligere salg av eiendeler som ikke var kritiske for produksjonen. Den 27.4.1989 ble ledelsen herre i eget hus gjennom et såkalt “management buy-out”. 14 dager senere “stengte banken”, minnes Hammernes. Bankkrisen var et faktum.

Nytt marked med nye muligheter

Tiden som fulgte var ikke ideell for en tradisjonell industribedrift med svakt kapitalgrunnlag. Restruktureringen fortsatte, og det ble satset beinhardt i de tradisjonelle forretningsområdene fiske og sjøfart. Imidlertid ble offshore-næringen stadig viktigere, og etter hvert satset Scanrope mer og mer på denne industrigrenen. Det ble utviklet såkalte “egne produkter”, dvs. spesialløsninger og produkter som ScanRope var alene om og som kunne prises så høyt at de ga lønnsomhet til tross for høye lønninger. Spesialtauet Karat med meget høy bruddstyrke, en kombinasjon av fibertau og ståltau i fortøyningssystemer som Tønsberg Mouring Link, samt nødslepesystemet ScanRope Salvage Systems, bragte ScanRopes produkter ut til alle verdenshavner. ScanRope var en av de første industribedriftene i Norge som fikk kvalitetssertifisering i høyeste klasse, ISO 9001. Etter tre år fikk ledelsen hånd om aksjene som i starten ble pantsatt i banken. I 1996 feiret ScanRope sitt 200-årsjubileum med 150 ansatte og en omsetning på 170 millioner kroner.

 

Mot slutten av 1990-årene fikk produksjon av spesialprodukter til offshorenæringen en stadig større plass. Den tradisjonelle fibertau-produksjonen ble nedlagt i Tønsberg og overført til Hellas i et “joint venture” med hollandske interessenter. Det ble utviklet løftestropper med enorm styrke. Den største kabelslåtte løftestroppen som ble laget, hadde en diameter på 394 mm og en bruddstyrke på 7028 tonn. Den ble benyttet til å løfte stålunderstellet til Veslefrikk-plattformen i den norske sektoren i Nordsjøen til da. ScanRope var med i utnyttelsen av supersterke kunstfibre med ståls styrke.

 

Den største satsningen var likevel utviklingen av produksjonsanlegget for såkalte “navlestrenger”; umbillicals. Satsningen representerte en investering på over 100 millioner kroner som ble delvis finansiert gjennom salg av en del av området til eiendomsutviklingsselskapet Kanalen Eiendom AS. Det var området der de gamle administrasjonslokalene og fibertaufabrikken lå. På denne tomta ble den nye Færder Videregående skole oppført i 2015. ScanRopes administrasjon flyttet bort til det nye administrasjonsbygget på Kaldnes. Deler av det nye produksjonsanlegget kunne observeres av alle fordi det var plassert utendørs på nordvest-siden av fabrikkanlegget i form av den store “tallerkenen” der de enorme lange navlestrengene ble rullet opp. Produktet består av en stålkjerne med en ekstrudert kappe i pvc, og benyttes til langtidsforankring av oljeplattformer. Navlestrengene var så lange at de måtte hentes av spesialskip med en tilsvarende tallerken om bord. Ved omlastning ble navlestrengene spolet over fra tallerkenen på land til tallerkenen om bord. ScanRope var den eneste bedriften i verden med muligheten til ekstrudering kombinert med dypvannskai.

Avhengig av oljemarkedet

I 2006 ble ScanRope solgt til Bloom Gruppen. Eierne som hadde satset så mye kom ut med en hyggelig gevinst, men rent industrielt representerte salget begynnelsen på en trist historie. Det som i utgangspunktet var tenkt som salg til en solid eier, viste seg dessverre å bli det motsatte. Bloom Gruppen fikk selv problemer, og “plasserte sugerøret ned i ScanRopes kasse”. Resten av eiendommen ble solgt til Industrifinans AS for et betydelig beløp, og store deler av salgsgevinsten solgt til Parker Ltd i USA. Salget av maskiner og produkter fortsatte. I 2015 ble restene av produksjonsvirksomheten i Tønsberg solgt til erkekonkurrenten Bridon International Ltd. i England. Hele den lokale ledelsen i Tønsberg ble tilbudt sluttpakker, og all ledelse, produktutvikling og markedsføring ble overført til Bridon. Det er nå ansatt en engelsk “plant manager”, og produktspekteret er redusert til et meget smalt markedssegment; langtidsforankring av dypvanns oljeplattformer. Dermed er Tønsberg eldste og mest tradisjonsrike bedrift redusert til en filial som er helt avhengig av oljemarkedet. I skrivende stund er ordreboka heller slunken.

Fremtidige muligheter?

Om den spennende perioden fra 1989 til 2006 forteller Odd Hammernes at det beste han hadde gjort som industrimann, var management buy-out opplegget i 1989. Det han syns var mest trist, var utviklingen etter salget i 2006. På spørsmål om hva som var de viktigste suksesskriteriene i de 17 årene han ledet virksomheten, fremhevet han tre avgjørende forhold. Det var lokal ledelse med evne til raske beslutninger, et meget godt og tillitsfullt samarbeid med fagbevegelsen, og et tilsvarende godt samarbeid med Tønsberg kommune når det var behov for investeringer i nye anlegg, mudring og nye kaianlegg.

 

Hammernes kan også fortelle om en rørende hendelse midt under tohundreårsjubileet i 1996. Alle ansatte med ektefeller var invitert til jubileumsfeiring en helg på Bolkesjø turisthotell. Samtidig ble alle operatører tatt ut i en streik som skulle begynne med midnatt mellom søndag og mandag. Lojaliteten til fagbevegelsen var stor, og streikebryteri var uaktuelt. Problemet var at et meget stort vareparti nettopp var ferdigprodusert og skulle skipes ut mandag morgen. Løsningen på problemet var at alle dro til Bolkesjø og feiret lørdag. Søndag morgen kl. 06.00 sto bussene klare og fraktet alle arbeiderne tilbake til Tønsberg, og hele søndagen arbeidet de med å få fraktet hele varepartiet ut av bedriftens område. Mandag gikk forsendelsen som planlagt.

 

Kanskje kan ScanRope få oppleve noe slikt igjen. Det vil nok kreve enda et eierskifte. Tønsberg Reperbane trenger patriotiske eiere, langsiktig industrikapital og en ny giv. Det er lov å håpe.

Kilder:

Reidar Stavseth: Av Repslageren Saga; Tønsberg
Reperbane gjennom 150 år, 1796 – 1946. Johan Grundt Tanum Forlag, 1948
Codex AS: ScanRope feirer 200-års jubileum.
Tekst: ScanRope AS, Tønsberg 1996.
Oddvar de Lange: De Lange slekten fra 1540 til 1938. Særoppgave fra gymnas, Oslo 1957.
Tønsberg Blad: Tønsberg er “knyttet” til alle verdens land. Spesialnummer. Byjubileet 1971.
Marit Slyngstad, Fylkesarkivet: Mann med mange jern i ilden; Carl Fredrik Isachsen. Tønsberg Blad 20.10.2004
Samtale med Odd Hammernes, tidligere administrerende direktør ved ScanRope AS

Byste av Anders Rørholt

Oversiktsbilde fra nyere tid

Den 15. i hver måned legger vi ut et nytt tønsbergportrett.
Vi samler alle her

Om artikkelen

Denne er artikkelen er skrevet av Per Olaf Lia, og ble først publiesert i Berget : 2015 : historisk årbok for Tønsberg
Artikkelen er gjengitt med tilltatelse. 

VISSTE DU AT?

Mange berømte skuter har fått sitt tauverk fra Tønsberg Reperbane. Gode eksempler er Fridtjof Nansens “Gjøa”, Svend Foyns mange fangstskuter, vikingskipet “Viking” som seilte over Atlanteren til verdensutstillingen i Chicago i 1893, samt redningsskøyta Ho-Ho som seilte jorda rundt i 1933-1937
Byste av Anders Rørholt

Mathias Samuelsen Føyn

Mathias Samuelsen Føyn, født 1756, død 1820. Etter et maleri tilhørende Kathe Føyn
Byste av Anders Rørholt

Tønsberg Reperbane 1891

Tønsberg Reperbane etter gjenoppfølelsen etter brannen i 1891.
Fra «Repslagerens saga».
Byste av Anders Rørholt

Konsul C. F. Isachsen

Byste av Anders Rørholt

Fabrikkbestyrer M. G. de Lange.

Bildet hentet fra «Repslagerens saga».
Byste av Anders Rørholt

Tauslagning i langbanen i 1910

Fra jubileumsboken i 1996
Byste av Anders Rørholt

Direktør Anton Schrøder

Foto: Ørnulf Bast.
Byste av Anders Rørholt

Flyfoto av Tønsberg Reperbane tatt i 1946.

Byste av Anders Rørholt

Nyere tider

Øverst til venstre: Omfletting av polyester ankerline 2007
Nederst til venstre: Konvensjonelt 6-slått (6 parter rundt en kjerne) ståltau (bredt maritimt bruksområde).
Til høyre: Spiraltau med polyetylen ekstrudert kappe påført sockets endefester (til langtidsforankring av oljeplattformer).
Byste av Anders Rørholt

Administrende direktør Odd Hammernes.

Fra jubileumsboken 1996.
Byste av Anders Rørholt

Utlegging/installasjon av fiber ankerline i Mexicogulfen

Translate »