Tønsbergportretter : Dronning Blanka

Blanka av Namur

Grevedatteren fra Flandern som ble norsk og svensk dronning fra 1335-1363

En sommerdag mot slutten av 1930-tallet ble det funnet en vakker gullring på Slottsfjellet. Finneren var en svensk arkeolog, som ikke greide å motstå fristelsen til å putte ringen i egen lomme.

Så gikk årene. Arkeologen var åpenbart plaget av dårlig samvittighet, og nærmere 20 år etter funnet returnert han ringen til Norge. Der ble den plassert på Historisk museum, hvor den fremdeles befinner seg. Den er i rent gull uten smykkestein. Fronten viser jomfru Maria sittende på en trone med Jesusbarnet på fanget. Håndverket er av ypperste klasse, og stilen peker mot 1300-tallet. Det er en ring som har hørt hjemme i samfunnets øverste elite, kanskje til og med hos en dronning. I så fall hvilken? Vi kjenner en dronning med sterkere tilknytning nettopp til Slottsfjellet enn noen annen: Blanka av Namur. Men hvem var hun?

Opptakten

Kong Håkon V Magnusson døde 8. mai 1319 på Tunsberghus festning. På dødsleiet tilkalte han åtte av sine nærmeste rådgivere, og tok dem i ed på at de skulle opprettholde bestemmelsene om tronfølge og formynderstyre. Håkon hadde i 1302 forandret tronfølgeloven slik at ektefødte datters ektefødte sønn ble flyttet opp på tredjeplass i arverekken. Da kong Håkon døde hadde han hverken en sønn eller en bror som kunne overta kongekronen, kun to døtre; den uektefødte Agnes, og den ektefødte Ingeborg som han fikk i ekteskapet med dronning Eufemia. 

Hertugbrødrene Erik og Valdemar ble drept av sin storebror, kong Birger av Sverige, som etter udåden flyktet til Danmark. Sverige trengte en ny konge og Magnus Eriksson, den knapt to år gamle sønnen til avdøde Erik ble utpekt. Magnus var da allerede norsk konge gjennom arv etter sin morfar Håkon V. At den norske tronarvingen nå også ble valgt til svensk konge, var etter ønske fra det norske riksrådet. 8.juli 1319 ble Magnus Eriksson valgt til svensk konge på Morasteinen ved Uppsala. Deretter ble han brakt til Lødøse, der han ble hentet av de norske rådsmedlemmene og ført til Tønsberg for å «motta den heder han var født til».

Sensommeren 1319 ble den tre år gamle Magnus Eriksson hyllet til Norges konge på Haugatinget i Tønsberg. Nå startet et nytt kapittel i det norske folks historie. Den gamle Sverreætten døde ut med Håkon V Magnusson. Guttebarnet med Folkungaættens blod i sine årer besteg den norske tronen. Der skulle han bli sittende i 55 år.

Kongelig frierferd til Flandern

Ekteskapsforhandlingene forgikk trolig på den flamske grevens idylliske jaktslott nær Brügge. Man kan forestille seg hvordan kongen og hans følge ble mottatt av grevefamilien. Her var luksus og ekstravaganse på linje med det franske hoff. Det må ha vært imponerende. Og Magnus kan ha blitt inntatt i den unge grevedatteren, eller i det minste overbevist om at hun var kvinnen han ville gifte seg med.
Alliansebygging var det sterkeste motivet for en konges valg av ektemake. Og med Blanche fulgte tilgang på mektige forbindelser og stor rikdom. Hun var ung og vakker, og hennes mor hadde født elleve velskapte barn. Det borget for at hun kunne gi ham arvinger. Fruktsommelighet var en dronnings kardinaldyd!

Forlovelseskontrakten mellom Magnus og Blanche ble undertegnet, og ekteskapsavtalen fastsatt. Bryllupet skulle stå i Norge neste høst.

En dronning fra Europas fremste elite

Moren, Marie de Artois, var fransk prinsesse og niese av Louis IX. Hun var datter av Philip de Artois og Blanche de Brittany – barnebarn av kong Henrik III av England.

Faren døde da Blanche var ti år. Broren Jean II arvet grevetittelen. I 1335 ble han drept på krigstokt i Preussen, i tjeneste for Den Tyske Orden. Den nest eldste broren Gui ble ny etterfølger.
I mai 1335 dro grev Gui av Namur, broren Philip, moren, Blanche og lillesøster Marie til greven av Flandern. Det var mye å diskutere. Tiden for Blanches avreise nærmet seg. Brudeutstyr, klær, senger, møbler, husgeråd, personlige eiendeler, vin, mat og gaver var bare noe av det som skulle med på reisen. Hvilke hoffdamer og andre skulle bli med? Hvor mange skip trengte de? Det ble avgjort at bror Philip skulle følge sin søster på ferden.

Den 25.august 1335 skrev kong Edward III av England vernebrev for brudefølget. Der het det at «greven av Namur har samlet en skipsflåte i havnebyen Slyus. Skipene skal føre grevens søster Blanche til Norge, der hun skal gifte seg med den norske kongen Magnus Eriksson. Edward III lovet de reisende sin beskyttelse.

Bryllup i Tønsberg

Tønsberg med sin kongshall ved sjøkanten, landets største og mest praktfulle borganlegg på Berget, kirker, klostre og tallrike geistlige var perfekt for et kongebryllup. Byen var et viktig administrativt og geistlig senter. Oslobispen hadde en egen bispegård i utkanten av byen – Teie. Her var en god havn, mange håndverkere og næringsdrivende, badstuer med ølservering og andre forlystelser, og plass til å huse de mange tilreisende.

Mikkelsmesse fredag 29. september 1335

Vi kan se det for oss; brudefølget på vei gjennom gatene for å motta folkets hyllest og velsignelse. Magnus og Blanka i fremste rekke, ridende på hver sin draperte hest. Seletøy, stigbøyler og dekken smykket med våpenskjold og gull, franske liljer, norske løver og svenske kroner. Blanka i en lang, blå fløyelskjole med gullbroderier under en overkjole av silke med gull på blå bunn. Over denne en skarlagensfarget fløyelskappe kantet med hermelin, holdt sammen av en stor, praktfull gullbrosje overstrødd med edelsteiner. Det mørke, lange håret hang løst, og hun bar en tiara, eller var det en krone? Pannen var høy og pannehårene møysommelig plukket. Øyenbrynene likeså. Det glitret i gull og diamanter. På den ene hanskedekkede fingeren bar hun en ring med motiv av jomfru Maria og barnet. Den hadde hun fått av sin mann. Blanka satt rak i ryggen og var vakker, ung og blek.

Ved hennes side red kong Magnus. Over sine lyse krøller bar han den norske kongekronen. Han var kledd i en blå, langermet tunika med sølvbroderier langs kantene. Den rakk helt ned til de høye skarlagensrøde støvlene som endte i en opphøyd spiss. Rundt livet et bredt sølvbelte, der hang kongesverdet og septeret. I høyre hånd holdt han det norske rikseplet, symbolet på jordkloden og fyrstens makt. De tre store gullringene som en gang hadde tilhørt kong Sverre prydet venstre hånden. Magnus var stilig, ung og rødmusset.

Da brudeparet hadde fått sin velsignelse i kirken, enten det var i Mikaelskirken, Olavskirken eller Mariakirken, var Blanka norsk dronning. Og festen etterpå ble et gilde uten like, og varte i 7 hele dager til ende, får vi tro.

Kroning i Stockholm

Maria Magdalenas dag, den 22. juli 1336 red kong Magnus og dronning Blanka til Storkyrkan i Stockholm. Seremonien startet med en messe under ledelse av Biskop Engelbert av Dorpat (i dagens Estland). Så fulgte salvingen. Foran erkebiskop Petrus fra Uppsala, øvrige geistlige og alle tilstedeværende ble Magnus og Blanka ved Guds nåde kronet i Faderens, Sønnen og den Hellige Ånds navn, med all den verdighet og rettighet som fra gammel tid har tilkommet og vil tilkomme en kronet konge og dronning. Deretter lyste biskopen sin velsignelse over dem og deres gjerning. Magnus og Blanka var nå konge og dronning av Norge, Sverige og Skåne.

Birgitta Birgersdotter – helgen eller heks?

I en tid hvor religiøs tro og overtro dominerte dagliglivet, fikk Birgitta en autoritet og makt som var få forunt. Sin posisjon visste hun å utnytte til det ytterste. Middelet var hennes religiøse «klarsyn» og direkte kontakt med Gud, Kristus og jomfru Maria. Kongeparet ble løpende orientert om Guds syn på deres liv og gjerninger. Først var det milde henstillinger, senere ble det krass kritikk og fordømmelse.

I en av Birgittas visjoner var det Kristus selv som fresende refset Blanka; «Hun er en huggorm, med en skjøges tunge, dragers galle og den bitreste gift i sitt skjød. Derfor blir hennes egg giftige».

Blanka ble altså anklaget for å ha forgiftet sitt avkom. Minst tre barn skulle hun og Magnus miste, to av dem var døtre som i sped alder ble begravet i Ås kloster i Halland.

Kongsmoder

Tidlig på nyåret 1339 var fødselen i gang. Sengekammeret var varmt og dunkelt, det brant heftig i ildstedet. Beroligende hender tørket svette og smurte henne inn med roseolje. Hofflegen hadde gjort sine undersøkelser, og jordmor og hjelpere var klare. Omsider var det over, og et velskapt guttebarn så dagens lys. Han fikk navnet Erik etter sin farfar, og Birgitta Birgersdotter ble hans gudmor.

Sønnene skulle med tiden bli konger i hvert sitt rike, Erik i Sverige og Håkon i Norge.

Mørke tider

Svartedauden

1349 nådde svartedauden Norge, året etter Sverige. Dommedag var kommet og menneskenes synder var årsaken. Europa gikk inn i sin svarteste periode. Det var maktpåliggende å gjøre bot. Kong Magnus og dronning Blanka la ut på pilegrimsferd til Nidaros for å be ved Hellig Olavs grav. De to unge sønnene var med. Så stilnet pesten av. Da var inntil 2/3 av befolkningen døde. Statsapparatet knelte, embeter sto tomme, inntektene sviktet.

Sønneopprør

I 1355 ble Håkon regjerende konge i Norge. Eldstesønnen Erik følte seg forbigått og samlet en hær. Han fikk støtte fra en rekke stormenn og aristokrater, blant dem Birgitta Birgersdotter. At kong Magnus utnevnte den ukjente Bengt Algotsson til hertug av Finland og hele Halland fikk begeret til å flyte over. Aldri før hadde hertugtittelen blitt tildelt en person utenfor kongefamilien. Erik var i harnisk; han ville bli konge, og oppkomlingen Bengt Algotsson skulle vekk. I 1357 ble Magnus tvunget til å dele Sverige med Erik, som fikk styre det meste av sør-Sverige og Finland. Bengt Algotsson ble bortvist og senere myrdet. Dronning Blanka sto hele tiden trofast ved sin manns side.

Eriks død

I 1359 var det kommet til forsoning mellom far og sønn, med Erik som den seirende part. Så ble han syk, og den 20. juni døde han. Like etter døde også hans gravide kone. Det ufødte barnet, en sønn, ble forløst med keisersnitt fra sin døde mors kropp, døpt med farens navn, og døde like etterpå. Dødsårsaken skal ha vært et nytt pestutbrudd. Men kong Eriks død ble brukt for hva den var verdt til ytterligere å sverte kong Magnus og dronning Blanka. Det ble sagt at Erik anklaget sin mor for å ha forgiftet ham; «Hun som ga meg livet, tok livet ifra meg». Dette ryktet ble heftende ved Blanka.

Den siste norske dronningen på Tunsberghus

I 1359 var hun og kongefamilien i København. Der ble Håkon forlovet med danskekongen Valdemar Atterdags datter, Margrethe. De giftet seg i København 1363.

Livet på borgen

Tunsberghus var renovert og påbygget før Blanka flyttet inn. Borgen var omkranset av en ytre og en indre ringmur, med hel- og halvrondeller (tårn).

Mikaelskirken var den eldste bygningen innenfor borgmurene. Den var tilknyttet Olavsklosteret og premonstratenserordenen nede i byen.

Teglkastellet var den rikest dekorerte bygningen på borgen, ferdigstilt av Magnus Lagabøte i 1276. Med svartglasert fasadedekor, et grunnplan på 192 m2 og en høyde på 4-5 etasjer ruvet kastellet innenfor den indre borgmuren. Her hadde dronning Blanka sitt tilhold. Hovedinngangen lå i 2. etasje over kjelleren, og en vindebro, trapper og trebalkonger forbandt tårnet med borggården. Her kan det ha vært folkestue og kjøkken. I 3. etasje lå den prektige Kongshallen, syv meter høy under det krysshvelvede taket. Den var tilgjengelig via en utvendig vindeltrapp og svalgang.

I etasjen over lå de kongelige gemakker med tilgang til privet og oppvarming. Også her var taket hvelvet, og flere gotiske vindusåpninger gjorde rommene godt opplyst.

[se bilder til høyre]

I Teglkastellets øverste etasje hadde forsvaret og administrasjonen sitt tilhold, med vaktstyrker, kanselli, arkiv og muligens også et kapell.

Vestenfor kastellet lå den store Bredestuen, delt i en nordfløy og sørfløy. Den nordre delen hadde kjøkken- og lagerrom i underetasjen, soverom og oppholdsrom for Blankas hoffdamer i overetasjen. En gangpassasje fra denne delen kan ha vært de kongeliges og hoffets private vei til et separat galleri i Mikaelskirken. Ved Mikkelsmesse og andre viktige dager var trafikken til kirken stor, og et skille fra allmuen var nødvendig. Området mellom kirkens sørvegg og nordfløyens østvegg lå i le for vær og vind og egnet seg ypperlig som uteplass og urtegård.

To porttårn voktet adgangen til borgen. Det 65 m2 store sørkastellet vendte mot byen og lå på toppen av en bratt klippe. Det kan ha vært i 3 etasjer. Passasjen gjennom tårnet var brolagt, hvelvet og fasaden var rikt utsmykket med svartglasert formtegl og skjoldbue.

Dette var stasinngangen, mens porttårnet i nord ble brukt til varetransport og lignende. .

Blant de mange andre bygningene som var tilknyttet borgen var to helrondeller, eller lukkede tårn, begge plassert ved en del av ringmuren som var felles med den indre borggården. Det ene lå nord-øst for Mikaelskirken, og var antakelig «Jomfrutårnet». Her syslet kvinnene med sine håndarbeider og veverier. Det er i ettertid funnet vevlodd, spinnehjul, metallnåler, nålebryner, fingerbøl og kryssakser i denne rondellen. 

De øvrige rondellene i ringmuren hadde forsvarsformål.

Det var et yrende liv på Tunsberghus. En mengde mennesker hadde sitt virke og tilhold her, og fylte borgen med lyder. Latter og gråt, kjefting og kommandoer, messesang og trubadursang, musikk og trompetgjalling blandet seg med hundeglam, hestetramp, klokkeklang og hammerslag. Skarpe skrik fra falker, påfugler og høns overdøvet klirring av kokekar og spraking i ildsteder.

Tønsberg – dronningens by

Alle byens vel 1000 innbyggere var travelt opptatt fra morgen til kveld. Flere av dem hadde tjeneste på borgen, og mange sørget for varer som borgbesetningen var avhengige av. I kongehusets nærhet var det arbeid å få. Og det var stas for tønsbergenserne å være så nær landets dronning. De var neppe mindre opptatt av kongehuset enn hva dagens mennesker er. Noen fikk audiens på slottet, andre fikk se kongefamilien. Når dronningen kom ned fra Berget, ved høytider og lignende, stimlet de rundt henne. Kan hende trivdes Blanka i byen hun hadde hovedsete i, og folket fikk et smil, noen ord eller en berøring. Det var hyggeligere å være dronning i Norge. I Sverige ble hun uglesett og kritisert, og striden mellom kongehus og stormannsaristokratiet ville ingen ende ta. Kanskje elsket tønsbergenserne dronningen sin, og hun dem?

Dronningens siste år

Den 8. april 1363 var kongeparet i Danmark for å overvære bryllupet mellom sin 23-årige sønn kong Håkon og den 10 år gamle prinsessen Margrethe Valdemarsdatter. Ekteskapet ble inngått som en pant på at Norge og Danmark skulle holde fred. Vielsen ble holdt i Vor Frue Kirke i København. Det må ha vært en selsom seanse. Mens seremonien foregikk lå den unge brudens bror, og kong Valdemars eneste mannlige arving, den 21 år gamle Christoffer i et siderom, hardt skadet etter kamp mot Hanseatene i Lübeck. Han døde før vielsen var over. Det la en demper på feiringen, og det var en trist barnebrud som fulgte sin nye familie over til Norge.

Dronning Blanka var sliten og hadde følt seg dårlig under oppholdet i Danmark. Hun returnerte til Tønsberg, mens Magnus fòr til Sverige og kong Håkon fulgte sin brud til Oslo og avleverte henne på festningen Akershus. Så dro også han til Sverige.

En gang på sensommeren 1363 var det over. Kirkeklokkene varslet at dronningen var død.

Blankas fatebur

Da Blanka var død ble resten av hennes eiendeler låst inn i dronningens fatebur. Først over et år senere ble buret åpnet. Indre politiske omveltinger i Sverige gjorde at kong Magnus først på nyåret 1364 fikk anledning til å ta seg av sin avdøde hustrus etterlatenskaper. Fra Jönköping befalte han Peder Nikolasson, fehirde på Tunsberghus og to andre betrodde menn å åpne dronningens fatebur og sende innholdet til kongen. Det ble laget en liste over de siste rester av dronning Blankas løsøre:

To stykker stripet fløyel, begge 12 alner lange, det ene skåret i

Et stykke blå fløyel 8 ¼ alen langt

Et «hedensk» stykke med gull på blå bunn, 6 alen langt

Et hvitt stykke baldakin 2 ¼ alen langt, men skåret i

En messehagel med et dyrt «hedensk» stykke

En alterkalkduk med en bord

Et antependium sydd sammen av to stykker hvit baldakin og et slik som det er i messehagelen

En stola med manipulus og et løst hedensk stykke

To stykker til fram- og bakside på en messeserk

Et lite stykke til et hodelin

To små gullstukne stykker

Parisersilke (garn) til 7 ½ øres vekt

Ti dokker grovt silkegarn

Et stykke fint setar (fint lintøy)

Et par velbrukte bordduker

Et par velbrukte linlaken

Et fotklede vevet med skjold(bilde)

Et par bordkniver

En liten lønnetrebolle med sølvlokk

Det store seglet til dronningen

Fire prydede sølvskjeer i et hus

Tre smaragder i et lite skrin

1 pund 4 ørtuger kryddernellik

3 pund pepper

4 pund ingefær

3 pund kanelbark

1 pund 1 øre hvalrav

En liten bøsse med teriak 

Ettermæle

Det er liten tvil om Birgitta Birgersdotters skyld i vrengebildet som ble skapt av de to. Etter at hun forlot det kongelige hoff og bosatte seg i Roma, ble anklagene mot Blanka og Magnus intensivert. Språkbruken ble hatskere, og visjonene der Kristus og Jomfru Maria refset kongeparet ble hyppigere og mer høylytt. Påstanden om at Blanka forgiftet sin sønn ble til en seiglivet myte. Det var ikke uvanlig at middelalderens dronninger ble beskyldt for å bruke magi eller gift for å oppnå fordeler. Og mange av dronningene var, som Blanka selv, utlendinger i sitt eget land.

Til slutt: La oss vende tilbake til der vi startet. Kan ringen fra Slottsfjellet virkelig ha tilhørt dronning Blanka? Teoretisk er det godt mulig, men det endelige svaret får vi nok aldri. Likevel, for en som meg, som har vært opptatt av denne eksotiske dronningen på Tunsberghus gjennom mer enn et tiår, så er det svært hyggelig at Oseberg Vikingarv har valgt å kopiere ringen nettopp i år, som et bidrag til markeringen av byens 1150-årsjubileum. Blanka er en såpass spesiell figur i norsk historie at hun fortjener en plass i lyset.