Tønsbergportretter – Februar : Marie Treschow

15.02.2021

Forord av Rita Cicconi:

Treschow-familien har opplevd flere tragedier enn de fleste. I 1932 snudde en alvorlig ulykke opp ned på livet til Marie Treschow. Selv om hun som tenåring ble lam og rullestolbruker, mistet hun aldri troen på at hun kunne oppnå noe og gjøre en forskjell. Tønsberg-tilknytningen ble til i 1949 da faren Fritz Michael Treschow kjøpte et vakkert gammelt trehus i prestegårdsstil på Nordre Nes og ga det i gave til datteren. Inger Bjar-Kessler har skrevet en fyldig og spennende artikkel om Marie Treschow med glimt fra hennes korte, men innholdsrike liv. Teksten er publisert i 2017-utgaven av Berget, og gjengitt under. Her kan du lese hvordan Marie Treschow stadig var på jakt etter større samfunnsoppgaver å ta fatt i og hva Nordre Nes ble brukt til.

Marie Treschow – “Lidelsen ble livets lys”

Marie Treschows Minne ligger vakkert til ved sjøen på Nordre Nes, Husvik ved Tønsberg. Gården ble kjøpt av godseier Treschow i Larvik til hans datter Marie som var blitt lam i en stupeulykke, 18 år gammel. Marie etablerte en husmor- og bibelskole her i 1950, og ved sin død tre år senere testamenterte hun hele anlegget til Landsforeningen mot Poliomyelitt. Marie Treschows Minne ble brukt som skole og internat for poliorammede barn og unge fra hele Vestfold.

«Hvem var egentlig Marie Treschow?» er det mange som tenker når de kjører Husvikveien langs sjøen fra Presterødalleen/Narverødveien. Det står et skilt med «Marie Treschow» og peker ned mot eldreboligene på Nes.

Selv hørte jeg om Marie Treschow da jeg var liten, og hun virket nærmest som en sagnfigur for meg. Moren min fortalte: «Marie Treschow var datteren til godseier Treschow i Larvik. Hun var flink i all slags idrett, men da hun var 18 år, stupte hun i et grunt basseng og brakk nakken. Hun ble lam fra halsen og ned, og satt i rullestol resten av livet. Treschow kjøpte gården Nordre Nes til henne, og der bodde hun til hun døde i 1953. Da var hun bare 39 år gammel. Frøken Treschow testamenterte huset sitt til veldedige formål, og det ble omgjort til en internatskole for barn med polio. I 1954 fikk jeg min første jobb der; da kom jeg rett fra Lærerskolen i Oslo. Jeg underviste barna i alle fag, særlig norsk, engelsk og regning,» fortalte mor.

I familiens fotoalbum hadde vi flere bilder av moren min med elever fra Marie Treschows Minne. De smilende barna på bildene hadde skinner på bena, støtteplater rundt magen og ryggen og holdt seg oppreist ved hjelp av krykker. Som liten pike skjønte jeg at de ikke bare hadde det lett i livet.

Barndom og oppvekst

Marie Treschow ble født i 1913. Hennes bestevenn var den halvannet år eldre broren Fritz. Marie gikk ikke på vanlig folkeskole, men hadde guvernanter og huslærere hjemme på Fritzøehus. Hun var bare middels interessert i skolefagene, og hadde stadig livlige påfunn. Når hun fikk skjenn av guvernanten for det de kalte en villkattoppførsel, satte Marie gjerne en blomsterbukett på kateteret til frøken dagen etter. Likevel hadde ikke Marie noe utpreget lyst sinn, og broren Fritz beskrev temperamentet hennes som melankolsk. Fritz selv var en rolig gutt som tenkte før han handlet. Da Marie var ti år, fikk de en lillebror, Gerhard Aage.

Fjorten år gammel ble Marie sendt til en pensjonatskole ved Lillehammer der hun tok middelskoleeksamen. Regning var det faget hun likte minst, men språk hadde hun lett for. Året etter kom hun til et college i London der hun mistrivdes, og deretter gikk hun et år på skole i Paris. Hun opplevde at vanlig skolegang ikke var noe for henne, så hun bestemte seg for å utdanne seg til husmor. Valget falt på «Fackskolan för huslig ekonomi» i Uppsala, og hun kom dit høsten 1931 sammen med en kusine. Der hadde faren Fritz Michael vært student noen tiår tidligere. Endelig følte Marie at hun trivdes med både skolen og studiestedet.

Noen måneder før den fatale stupeulykken skrev hun i et brev til sin far: «Denne uken har vi vært på to koncerter, først hørte vi en kvartett i Aulaen som ikke var noe særlig, men så hørte vi en violinist Mischa Weisbad som er det mest fabelaktige jeg har hørt, han spilte Schuberts Ave Maria så hele salen var fullstendig revet med og nesten oppløst i tårer, og etterpå de festligste og livligste zigeunerviser, så man bare hadde lyst til å hoppe og danse og le himmelhøyt. Du aner ikke hvordan han spilte, han var virkelig gudbenådad sto det i avisen.»

Skolegangen, musikk, teater, kunst og idrett var temaer Marie viet mye tid i Uppsala. En kjekk kavaler møtte hun også på denne tiden. Samtidig fikk hun en sterk religiøs tro som varte livet ut. Tiden i Uppsala så ut til å bli veien til harmoni og kjærlighet for unge Marie, etter en barndoms- og ungdomstid med søken etter en dypere mening med livet.

Ulykken

Ulykkesdagen var den 26. januar 1932. Marie og kusinen hadde svømmeøvelser i et stort basseng i Uppsala sammen med mange andre ungdommer. Marie svømte som en fisk etter mange somre i sjøen ved Larvik, og nå ville hun stupe i bassenget. Det endte fatalt. Kusinen oppdaget at Marie lå livløs på bunnen, og fikk henne opp. På lasarettet sa professoren at Marie kanskje kunne leve tre dager. Foreldrene ble tilkalt med følgende telegram: «Marie hårdt skadet. Mørke fremtidsutsikter.» Skaden var det som kalles nakkebrudd; brudd på sjette halsvirvel og skade på et par andre. Kusinen satt hos henne inntil foreldrene var kommet frem. Marie ble operert, men nerveledningene var brutt, og det var ikke mulig å få knyttet dem igjen. I slutten av februar ble Marie sendt hjem til Norge. Reisen gikk fra Uppsala stasjon med jernbanens sykevogn til Drammen. En av søstrene på Akademiska sjukhuset fulgte med. Fra Drammen til Larvik ble det brukt ambulanse. Om kvelden den 29. februar var Marie hjemme hos foreldrene og brødrene på Fritzøehus. I familiens dagbok fra hjemkomsten står det: «Marie trett og stille», og en uke senere: «Nokså kjekk.» Hennes venn kom på besøk fra Uppsala, og i foreldrenes notater står: «Han kom. Marie glad. Mitt hjerte bløder.»

Tilstanden gikk svært langsomt fremover. Sommeren 1932 kunne hun bare flyttes på en båre. Den høyre armen hennes var blitt noenlunde brukbar, men fingrene lystret lite ordre. Den ene lungen var også halvveis rammet. Familien engasjerte denne sommeren to personer som skulle få stor betydning for Marie: Det ene var en fast sykepleierske hjemme, søster Sofie Marie Hytten. I ti år ble Marie Treschow pleiet av søster Sofie Marie, og det oppsto et inderlig vennskap. Grunnet sykdom måtte søster Sofie Marie dessverre oppgi stillingen i 1942, og hun døde fem år senere.

Den andre personen var en «vidundermassøse», Fransiska Berg, som hadde lært nye metoder i Amerika. Med hennes behandling klarte Marie etter hvert å sette seg opp i sengen, og kunne nå flyttes over i en rullestol. Det økte hennes aksjonsradius betraktelig. Likevel var det fremdeles ingen rundt henne som trodde at hun skulle få leve særlig lenge.

Men Marie mistet aldri livsmotet. Hun begynte nå å planlegge et liv.

Speiderarbeid

Høsten 1932 dukket tanken om speiderarbeid for Marie opp. Hun hadde vært med i speiderbevegelsen i tiden på Lillehammer. KFUK-speiderne drev blant annet med friluftsliv, religiøst arbeid samt å utruste kvinner til lederskap, i kirke og samfunn. I Skottland drev speiderne også med noe de kalte Extension – det utvidede speiderarbeid for funksjonshemmede unge mennesker.

De skotske speiderne brukte noe de kalte speiderbrev eller speiderhefter i sitt Extension-arbeid. Heftene var håndgjorte og individuelle. Det var mye arbeid å lage et slikt hefte, så det trengtes både tid og interesse. Heftene lot de sirkulere blant de funksjonshemmede i speidertroppen inntil alle hadde sett og lest dem.

Marie bodde hjemme på Fritzøehus med sine foreldre og pleiersker, og ikke langt unna lå Stavern kysthospital. Det behandlet først og fremst unge pasienter med ben- og leddtuberkulose. Det var satt opp liggehaller nede ved sjøen, og det var bygd «solaltaner» langs hele hovedbyggets fasade, slik at pasientene kunne sitte eller ligge på bårer ute i frisk luft. En av de norske speiderlederne var Josefine Barmann, som kjente Marie fra Larvik. Hun startet nå en Extension-speidertropp på Kysthospitalet, og ønsket at Marie kunne lage speiderhefter for pasientene. I april 1933 ble Marie Treschow og Sofie Marie Hytten opptatt som speider i Maries eget værelse på Fritzøehus. Marie var altfor sky til å ville trilles i rullestol inn i speiderlokalet i Larvik. Familien Treschow bestilte illustrerte blader fra inn- og utland, og Marie valgte ut småhistorier og tekster med et godt poeng til speiderheftene sine. «de barna som er blitt stengt inne i et rom, bundet til en seng, må få trening i å bruke fantasiens vinger, og det får de ved stoff som belærer og som fanger på samme tid», mente Marie. Hun oversatte selv de utenlandske artiklene, mens søster Sofie Marie skrev tekstene på skrivemaskin.

I alt laget Marie tretti hefter av meget høy kvalitet. Hun limte inn gode kunsttrykk i farger på solid, tykt papir, og redigerte blant annet to serier kulturartikler i disse årene. Den ene var om store norske diktere, den andre om kjente norske malere. Dikteren Herman Wildenvey bodde i Stavern, og Marie trykket flere av hans dikt. Et av dem har han selv signert i heftet.

I oktober 1933 innviet speiderne i Larvik sin nye hytte «Fossestua» ved Farrisvannet. Marie var den gangen troppsfører for speiderne i Stavern, og var med til åpningen av speiderhytta. Men hun ville ikke ut av bilen hun ble kjørt opp i – hun satt med vinduet åpent og lyttet. Helt motsatt var det ti år senere, da speiderne feiret tiårsjubileum midt under krigen. Okkupasjonsmakten hadde forbudt alt speiderarbeid, så feiringen måtte skje i hemmelighet. Marie arrangerte selv en stor illegal fest på Fossestua med festsanger og taler. På 1930- og 40-tallet drev hun også søndagsskole på familiens jaktslott Grorud i Siljan, for de barna som bodde i bygda. 15-20 barn deltok.

Ridgelands Bible College

Marie søkte stadig en større oppgave som kunne fylle livet hennes i tillegg til speiderarbeidet. Fra 1936-39 var hun student ved pikeskolen Ridgelands Bible College i London. Undervisningen var todelt: På den ene siden bibelanalyse, på den andre siden praktiske oppgaver som å drive søndagsskole, redningsarbeid, friluftsmøter, mødre-møter, barnemøter, jenteklubber, klubbkvelder for eldre samt husbesøk i slumkvartaler. Maries pleierske, Sofie Marie Hytten, var også med.

Ridgelands ga Marie den ballast hun trengte for det som nå skulle bli hennes livsoppgave: En bibel- og husmorskole for piker.

Maries Treschows Husmorskole

Maries planer om en skole på Fritzøehus i Larvik ble forsinket da krigen brøt ut i april 1940. Men i januar 1941 kunne hun åpne dørene for ti unge kvinner på sin «koke- og sjele-skole», som hun kalte den, selv om matvarer var blitt en knapphet i landet. Skolen disponerte tjenerfløyen på Fritzøehus, fra nå av kalt Skolefløyen. Skolen besto av kjøkken, spisestue og oppholdsstue, samt internat for fem av elevene og to lærerinner. De gangene Marie trengte større plass, kunne hun bruke salen på Fritzøehus hovedgård.

Skolen annonserte svært lite, men ble kjent blant annet gjennom artikler i pressen. I desember 1940 var det kommet 50-60 søknader fra hele landet, og Marie skulle velge ut ti av dem. Studiet varte i ett semester på ca. tre måneder, og Marie holdt tre kurs pr. år den første tiden. Elevene måtte være fylt 18 år, og de fleste var i 20-årsalderen. Flere av dem var forlovet og ønsket å bli gode husmødre når de giftet seg. Marie møtte derfor lite tenåringsproblemer blant elevene, men desto mer av de viderekommendes, fortelles det.

Fagene var husstell, kostlære, regnskapsførsel, sykepleie, førstehjelp, barnestell, hygiene, samt bibelkunnskap og etikk. Dessuten skulle noen eksterne foredragsholdere undervise i særfag som seksualhygiene og psykologi. Skoleavgiften var 40 kroner uken, og skolen disponerte i stillhet noen friplasser slik at ikke vanskeligstilte skulle være avskåret fra en skoleplass. Søkerne kom fra alle lag og grupper. I 1943 økte studiet til fire måneder, og senere til fem måneder.

Ti elever, to lærerinner pluss Marie Treschow og hennes pleierske høres ut som en liten skole, men Marie ville ha mer et hjem og en kameratflokk enn en «vanlig skole». Om ettermiddagen og kvelden hadde de også mange uformelle samlinger. De pratet sammen, leste, drev med håndarbeid, hørte på radio eller spilte plater fra Treschows store platesamling. Flere ganger øvde de også inn små sketsjer, sanger og skuespill som de fremførte for hverandre eller på foreldrekvelder. Marie ønsket å nå den enkelte. Gjennom ti år hadde skolen 16 kull med ca. 160 elever på Fritzøehus.

Sorgen og gleden, de vandrer tilhope

Marie og den eldste broren Fritz hadde alltid vært nære venner og fortrolige. Fritz giftet seg rundt 1942 og hadde fått sønnen Peder. Påsken 1947 reiste Fritz på skiferie med noen gamle venner, der han dessverre omkom i en skredulykke. Lille Peder var bare fire år gammel, og hele familien tok tapet svært tungt. Denne sommeren møtte yngstebroren Gerhard Aage sin tilkommende kone, Nanna Meidell. Året etter giftet de seg, og det første året bodde de på Fritzøehus sammen med svigerforeldrene og Marie.

Nanna Treschow skriver i sin bok Tilbakeblikk (2006): «Aages søster, Marie, ble jeg både godt kjent med og svært fortrolig med. Hun var et spesielt menneske med mange positive egenskaper, som hun fikk anledning til å vise til tross for det handikap hun måtte slite med etter ulykken i Sverige da hun var 18 år. Jeg gikk et semester på Maries husmorskole, der jeg også lærte en masse. Maries holdninger og hennes foredrag om religion og etiske forhold satte evige spor. Hun hadde så mange venner som kom til å bety meget for meg også – [teologene] Asle Enger, Gordon Johnson, Einar Lundby, Eivind Berggrav og mange, mange flere. [Pianistinnen] Ruth Lageses var blant dem – hun spilte og underholdt strålende. Maries forbønn for meg fikk stor betydning for meg senere, ja, jeg føler at den fortsatt lever, lenge etter hennes død. Jeg bærer i meg mange gode minner fra Maries liv – og kan takke henne for at mitt kristne livssyn ble vekket.»

Nanna og Aage Treschow fikk fire barn: Mille-Marie (f. 1954), Fritz Gerhard (1956-1974), Scilla Sofie (f. 1961) og Linnéa Louise (f. 1966). Fritz Gerhard omkom i en tragisk ulykke bare 18 år gammel. Aage Treschow døde i 2001 etter 53 års ekteskap, og Mille-Marie er i dag eier av Fritzøehus.

Nordre Nes ved Tønsberg

Maries familie var i alle år en stor støtte, både økonomisk og moralsk. Hennes far var en av Norges største godseiere, og omtales som en foregangsmann innenfor treforedling og elektrisk industri. Husmorskolens lokaler ble etter hvert for små på Fritzøehus, og godseier Treschow hadde lenge vært på utkikk etter et nytt sted for skolen. Høsten 1949 ble det avertert en eiendom til salgs på Nordre Nes ved Tønsberg, og Treschow og datteren reiste til Nes for å se på gården. Husene var gamle og nokså forfalne, men Marie så bare mulighetene. «Dette sted er en Guds gave til skolen», skrev hun.

Treschow kjøpte gården og ga den i gave til datteren. Et omfattende restaureringsarbeid ble satt i gang. I juni 1950 flyttet Marie med sin pleierske og andre ansatte inn på Nes. Privatleiligheten og skolen var innrettet for Maries rullestol. Den 22. august samme år tok skolen imot Maries 17. kull med elever. Takket være mer plass, kunne de nå motta 18-20 elever hvert semester. Et par dager etter oppstarten fikk skolen besøk av femti legefruer fra hele Norden som var med sine ektemenn på en legekonferanse. Damene ble vist rundt og bevertet, og var meget begeistret for stedet.

Torsdag 21. september 1950 var den offisielle innvielse av Marie Treschows Husmorskole på Nes. 36 gjester var invitert, og som gave hadde de blant annet med en stor lysekrone til spisestuen. Singel til gårdsplassen hadde kommet på plass dagen før, og klokken i stuen var i gang. Godseier Treschow, Marie og flere andre holdt taler. En uke senere holdt Marie fest for alle håndverkerne. Byggmesteren og Marie talte, og Marie la vekt på at håndverkerne hadde vært med i et guddommelig arbeid på Nes. Marie merket nå hvor rik hun også var blitt på plass: På Nes kunne hun be gjestene gå inn i stuen mens kaffebordet ble dekket i spisestuen. Selskapet sirkulerte hele tiden, noen i hallen, noen i biblioteket, noen i stuen. «Er det noen sak å ha gjester da?» skrev Marie.

Marie var svært glad i naturen, og hun merket mer og mer hva naturen på Nes kunne gi henne og elevene. Den første høsten oppdaget hun en pinnsvinfamilie i hagen, hun så soloppgangen over Husøysundet og grågåstrekkene mot sør, solnedgang over fjorden mot Nøtterøy og vakre måneskinnsnetter. Særlig ble hun betatt av våren på Nes. Den 22. april 1952 skrev hun: «Våren er for voldsom i år, den tar både pust og fornuft fra oss. Jeg er fullstendig i dens vold. Det er fantastisk vakkert.»

Barn med poliomyelitt

Skolen hadde ofte besøk, og én gruppe gjorde særlig inntrykk på Marie; tretti barn fra Linde poliomyelitthjem på Nøtterøy. Det var gutter og jenter på 7-14 år. «De var et beklemmende syn, til dels meget vanføre og såre i blikket.» Maries elever hadde øvd inn to eventyr: «Tyrihans som fikk prinsessen til å le» og «Skrinet med det rare i». Gjestene var nokså forsiktige og lo lite, men de fulgte intenst med. Alle besøk ble avsluttet med andakt. Møtet med disse stille, forsiktige barna gjorde et sterkt inntrykk på Marie.

Året etter, sommeren 1951, arrangerte Marie Treschow den første Extension-leir i norsk speiderhistorie. Det var en speiderleir for funksjonshemmede barn og unge. Marie hadde invitert 17 vanføre, som det het den gangen. De fleste var poliorammede, fire av dem fra Sverige. Hun hadde øvede hjelpere klar, og fremfor alt hadde hun et smittende godt humør og en forståelse for barnas situasjon, siden hun selv satt i rullestol. Noen av barna kom i sykebiler fra Stavern kysthospital, og ble båret inn til sine flyttbare senger. Senere på dagen ble de båret ut i hagen til flagghilsen, slik man alltid har på speiderleir. Slik startet hver dag av de åtte dagene leiren varte.

Marie hadde korte bibeltimer med barna hver dag, og ellers hadde de nyttige oppgaver. Hele gruppen var delt inn i «vaktpartier», og det var f.eks. kjøkkenvaktenes jobb å skrelle poteter. De satt i sengene sine og skrelte av alle sine små krefter. Om kvelden var det leirbål der de stekte brød på pinne over glørne. Når det var fint vær, var de ute i parken eller ved sjøen. Filosofien var: Ut av sykestuen, ut i naturen, ut og leve som andre. Året etter ble leiren gjentatt, men da var Marie blitt så svekket av sykdom at hennes gode medarbeider Kari Holst fra Larvik hadde ledelsen.

Avskjed

Høsten 1952 ble Maries helse stadig svakere. Hennes «Koke- og sjeleskole» tok imot sitt 21. kull med elever, og i januar begynte skolens 22. og siste kull. Den 24. februar 1953 sovnet Marie Treschow stille inn. Hun ble bisatt i en fullsatt Tønsberg Domkirke den 3. mars. Urnen ble nedsatt på familiegravstedet på Fritzøehus. På hennes gravstein står det:

LIDELSEN BLE LIVETS LYS,

HENNES DØD EN LOVSANG

Arven etter Marie

Det siste kull husmorskole-elever gikk ut i mai 1953. Hele skolens anlegg ble testamentert til Landsforeningen mot Poliomyelitt, og omdøpt til Marie Treschows Minne. Mange poliorammede barn og unge fra hele Vestfold fikk opptrening og skolegang her. I 1956 kom poliovaksinen, og de ble etter hvert slutt på nye poliotilfeller. Skolen ble lagt ned på 1960-tallet. I 1986 ble det åpnet et privat sykehjem ved Maries Treschows Minne.

Kilder:

Eivind Berggrav: Marie Treschow. En livsskisse. Forlaget Land og kirke, Oslo 1955.
Nanna Treschow: Tilbakeblikk. Prinfo Unique, Larvik 2006.
Sem og Slagen. En Bygdebok. Bind 2, del 2. Tønsberg Aktietrykkeri, 1963.
Østlandsposten.
Wikipedia.

Bilder:

Fra Bjar-familiens album.
Fra Eivind Berggravs bok om Marie Treschow. 

Den 15. i hver måned legger vi ut et nytt tønsbergportrett.
Vi samler alle her

Artikkelforfatter Inger Bjar-Kessler

Inger Bjar-Kessler er født og oppvokst i Søndre Slagen/Tønsberg. Hun underviser i norsk og tysk på den videregående skolen, og har utgitt flere bøker og artikler om lokalhistoriske emner.

Byste av Anders Rørholt

Marie Treschow

(1913-1953)
Portrett av Anders A. Rørholt

Nordre Nes, ca 1950

Portrett av Anders A. Rørholt

Marie Treschows Husmorskole

Siste elevkull på Marie Treschows Husmorskole på Nes i 1953. Elevene har montert inn et bilde av Marie bak t.h.
Portrett av Anders A. Rørholt

Marie Treschows søndagsskole

På Jaktslottet i Siljan.
Portrett av Anders A. Rørholt

Marie Treschows Minne

Friminutt for elevene på Marie Treschows Minne i 1955. Barna hadde poliomyelitt og kom fra flere steder i Vestfold. Lærerinnen, Inger-Lise Sveinung (Bjar), står bak t.h.
Portrett av Anders A. Rørholt

Marie Treschows Minne

Elever med poliomyelitt på Marie Trescows Minne i 1955.
Translate »