Tønsbergportretter – august : Tilla Valstad

15.08.2021

Tilla Valstad

Pedagog og aktivist

Visjonær i det store, misjonær i det lille

Skrevet av Ida Kloster-Jensen


Innledning

I år er det 150 år siden Tilla Valstad (1871-1957)  ble født. Hun var søster til min oldefar Johan Henrik Christiansen, i en søskenflokk på ni som var første generasjon Christiansen på Løkken, en stor eiendom ved Slottsfjellet. Jeg tilbrakte alle mine somre som barn der, da mine besteforeldre var tredje generasjon som bodde på Løkken. Tilla døde i 1957, det året jeg ble født, og jeg er vokst opp med historier om henne og miljøet på Løkken gjennom de fire generasjonene (1871-2003) familien Christiansen bodde der. Tilla er en av mine formødre jeg er veldig stolt av, og jeg ønsker å løfte henne frem av historien og vise noe av hennes bidrag og relevans i dag.

Mathilde Georgine Christiansen (Tilla) ble født i Tønsberg 31. juli 1871. Foreldrene var Johan Henrik Christiansen(den eldre) og Mathilde Georgine Hvistendahl. Hun vokste opp i en stor, frodig familie på eiendommen Løkken i Tønsberg. På Løkken var det i mange år gårdsbruk, med høns, kalkuner, kuer, griser og hester og en stor kjøkkenhage. I mange år drev også familien gården Bjørneboe på Føynland, som var et populært sommeroppholdssted for den store familien (Lundby, S. 2005).

Johan Henrik Christiansen var handelsmann og skipsreder. Det sies at Johan Henrik hadde 9 skuter i fart på en gang. Det skulle gode nerver til å være kaptein, mannskap og reder i denne tiden. Det var få måter å kommunisere på og det var spennende når det kom brev med rare frimerker fra fjerne land. Fra Tillas bok “Teadora kommer hjem” skriver hun:

«Den gikk ut i begyndelsen av juli formodentlig i 1876. Den var sluttet for Melbourne, Australia med trelast fra Fredrikstad, derefter skulle den til de Vestindiske øer efter guano som ble levert på øen Mauritzius til sukker plantasjene der. Så på hjemtur ved juletider hadde den med seg last av sukker og sirup fra Mauritzius til London. Det var ikke alltid lett å få frakter fra England til Norge, men på denne turen kom den til Tønsberg med frukter, nøtter, krydder, engelske kjeks, vin og rariteter fra tropiske land de hadde vært innom.» 

Siden gikk seilskutetiden mot sin slutt, og Johan Henrik ble ikke med inn i den nye tid med dampbåter. Han var en mangfoldig mann som økonomisk engasjerte seg i diverse foretagender. Han  eide Tobakksfabrikken i Tønsberg, som regnes som en av de første industrielle bedrifter i byen. Han hadde store interesser i Tønsberg Sparebank og Tønsberg bryggeri som ble stiftet i 1856.  Johan Henrik Christiansen døde i 1904 og Mathilde Georgine i 1911.

Det var en stor husholdning på Løkken, med ni barn og gårdsdrift. Miljøet på Løkken og i Tønsberg, i gode og vonde dager, er beskrevet i Tilla Valstads bøker “Teodora” og “Teodora vender hjem”. Bøkene er ikke direkte selvbiografiske, men det er mye som er gjenkjennbart, og flere av personene er historiske.

Tea/Tilla  trivdes ikke i flosshattenes verden, eller som neiende pike i juleballets franchise. Så snart hun så en anledning, lurte hun seg inn på kjøkkenet til «Andrine», husets kokke, som var forelsket i “Lars” og delte sine romantiske drømmer med Tilla, i Tillas romaner kalt Tea.

Tilla  forelsker seg i konfirmasjonsalderen, og den utkårede er hennes tegnelærer på byens Høiere almenskole. Otto Valstad var ni år eldre enn Tilla og etter et kyss regnet Tilla seg som forlovet. Otto blir invitert til Løkken, og det sies i familien at man hadde reservasjoner. Men, Tilla hadde bestemt seg og lot seg ikke rokke. Gjennom sin siste bok i trilogien om Tea så skrives det at læreren hadde «trøkk» på første stavelse. Han sa “mussik” og ’litt’ratur”! Tea/Tilla  tryglet og bad om han av hensyn til henne og ikke minst til foreldrene, kunne forandre på dette. Men der gikk grensen for Otto Valstad! 

 Otto  var utdannet lærer og møbelsnekker som faren, og senere  utdannet han seg som lærer på Asker Seminar. Der var han blitt målmann og venstremann med Arne Garborg som favorittforfatter, men hans største ønske var å tegne  og male. I 1893 fikk Otto fikk et studieopphold ved Académie Julian i Paris. Han var også elev ved Den kgl. Tegneskolen i København i 1899, før han gav opp læreryrket. Tilla underviste de første årene i Tønsberg, før hun og Otto flyttet til det lille gårdsbruket Valstad i Asker. De to fikk et langt og godt ekteskap, men ingen barn.

Pedagog med hjerte for de små

Da Tilla var 17 år gammel, dro hun til Kristiania for å ta Lærerinneutdanningen. Hun hadde lagt sine planer med Otto, og hun ville forsørge dem mens Otto studerte malerkunst.

Nissen pikeskole, Lærerinneutdanningen, ble etablert i 1849.  Tilla ble uteksaminert i 1889, 18 år gammel. Elevene på skolen var rekruttert blant byens voksende embetsstand og fra borger- og forretningsstanden i mindre Østlandsbyer som Drammen og Tønsberg. Det var et høyt kunnskapsnivå i mange fag (Aagre,A. 2017).

I tidsrommet 1880 til 1930 hadde lærerinnene en helt spesiell rolle i det store folkeopplysning/dannelsesprosjektet i Norge. I denne tiden var det en eksplosiv befolkningsøkning i Kristiania, og det ble bygd mange folkeskoler. Dette gav muligheter for tidens uteksaminerte lærerinner. Fra 1875 var kvinner i flertall blant lærerpersonalet i Kristiania. Kvinnebevegelsen var i fremmarsj og det var en økende pedagogisk profesjonalisering, med store navn som Helga Eng, Anna Rognstad, Regine Normann og Anna Sethne som bidro til å utvikle skolen og pedagogikken (Aagre,A. 2017). Tilla fikk mange impulser fra dette intellektuelle og samfunnsbevisste miljøet som senere bar frukter i egen pedagogisk praksis og i Friluftsskolen.

Vaterland skole

I 1898 ble Tilla ansatt som lærer ved Vaterland skole. Hun bodde i Asker, og hadde en lang reisevei til Vaterland. Jernbanen åpnet i 1872, noe som førte til at det nå var mulig å komme seg til Kristiania med regelmessighet. Selve togturen tok fem kvarter, og Tilla hadde en gåtur på hver ende. Tilla reiste frem og tilbake til skolen 6 dager i uken i 22 år.

Tilla brukte tiden på toget godt og skrev historier om det hun hadde opplevd som lærerinne ved  Vaterland skole. Disse ble publisert i Tidens Tegn, og i 1925 ble de redigert og samlet i boka «Ett år i Vaterland». Året var 1917-1918, som var et ekstremt år i Norges historie. Det var varemangel og ødeleggende dyrtid.

Asker og Bærum Budstikke gav en hyllest til Tilla Valstad etter 25 år som lærerinne. Det ble skrevet om hennes energi og evig glade humør. Hun var idérik, gav ”fruktinnbringende” undervisning og hadde store ressurser. Den avsluttet med de viktige fundamentene i Tillas liv: “sitt hjem, sin have og sin Otto”. (www.oslomuseum.no/byminner)

Friluftsskolen

Tilla arbeidet som lærer ved Vaterland skole i 22 år.  Hun sluttet i 1920 for å starte Vangen Friluftsskole sammen med mannen Otto. Denne skolen skulle tilby rikelig med C-vitamin, frisk luft og friluftsliv og solide kunnskaper til vanskeligstilte, syke og tuberkulosetruete barn fra Kristiania. Denne skolen drev Tilla og Otto sammen i 2 år, med god støtte av de andre i Askerkretsen, som Hulda Garborg.  

“Friluftsskolen” var et tilbud til barn fra de tettest befolkede og ofte usunne miljøer. Vangen Friluftsskole skulle lære barna å stelle med dyr og jorda. De skulle lære å holde et hjem pent og nett, og samtidig fokusere på skolearbeidet. Kultur og læring, hånd i hånd.  De første 10 guttene kom til skolen i 1921. Guttene var ikke tuberkuløse, men underernærte, blodfattige og helsesvake. Dette året var det snø og kulde, dyrtid, streiker, jernbanen stod, og det var lite med mat og klær.

I et foredrag i anledning et jubileum for Oslo Sanitetsforening kaller Tilla  skolen en “reformskole” (https://mia.no/askermuseum/brusetkollen-friluftsskole).  Visjonen var at barna skulle få produktiv læring der de kunne bygge opp ferdigheter som kunne hjelpe dem med å løse problemer og gi dem et livsgrunnlag. Barna skulle gjennomgå en «reformering» for at de kunne bidra verdifullt til samfunnet. Tilla beskriver noen av utfordringene på skolen. Hun kaller det «tidens synder», som barnas brøling i stedet for å snakke og den grenseløse uorden og likegyldighet med ting. I hjemmemiljøet fikk barna  en stor ødeleggelseslyst og Tilla mente at dette var det byen som var skyld i. Barna ønsket å  arbeide og å skape, men fikk ikke muligheter på en konstruktiv måte. Barna var urolige og fikk ofte ikke det grunnleggende hjemmefra som mat og søvn. Resultatet var skøyerstreker som lett kunne føre til forbrytelser. Byskolen gjorde barna fantasiløse og kjedsommelige. Tidens pedagogikk var i stor grad preget av direkte informasjonsoverføring med en tydelig lærer. Kunnskapen var preget av utenatlæring, uavhengig av barnets karakter, interesser og talent.  Læring ble temaer som skulle reproduseres.  Om barna var vanskelige, var det ikke deres egen feil, mente Tilla. Etter 22 år hadde hun mye erfaring å hente av.

Andre pedagogiske impulser for Friluftsskolen var ifølge Tilla det beste av Montesorri-pedagogikken. Denne var nytenkende, og tok som utgangspunkt at alle barn kunne lære. De voksne nedvurderte ofte dette. Barna hadde en indre drivkraft til å lære, og pedagogens rolle var å legge til rette for barnas egen aktivitet, altså å utforske omgivelsene. Dette er tilrettelagt læring, et selvsagt pedagogisk prinsipp i dag.  Barna hadde frihet til å velge tema og tidspunkt for læring.  Barnet er i sentrum og pedagogen legger til rette med hjelp i form av forståelse av hvordan verden henger sammen. https://www.montessori.no/wp-content/uploads/2013/05/Aftenposten-28.-mai-2013

«Jeg kan sammenligne dem (guttene) som med planter som en tar opp fra kjelleren om våren og setter i et sollyst vindu» (Foredrag Oslo Sanitetsforening).

Tilla og Otto drev skolen i to år, og så ble den solgt videre. I 1922 hadde Saniteten i Kristiania kjøpt naboeiendommen til Tilla og Ottos Friluftsskole og overtatt denne for å drive den videre som en fast institusjon, nå for tuberkuløse jenter.

Kulturaktivist

På Valstad ble Tilla og Otto venner med naboene,  Hulda og Arne Garborg med flere. Hjemmene til Garborg og Valstad ble samlingssteder i et miljø som kom til å spille en viktig rolle i norsk ånds- og kulturhistorie. En rekke kunstnere, forfattere og kulturpersonligheter bosatte seg i dette området, noe som førte til at det ble kalt Askerkretsen, eller kunstnerdalen. Dette er et relativt nytt navn på et uformelt nettverk som fantes rundt Hulda og Arne Garborg, Martha og Rasmus Steinsvik og Karen og Ivar Mortensson. Alfred Fidjestøl skriver  i sin bok «frå Asker til Eden» at disse tre parene kjøpte seg en gård, Labråten, i 1897. I 1924 døde Arne Garborg og kretsen ble oppløst. Nærmeste nabo var Tilla og Otto Valstad.

I denne kretsen ble den nynorske skriftkulturen etablert, og her ble noen av de viktigste verkene i norsk litteraturhistorie skrevet. Det Norske Teateret ble etablert, en riksdekkende avis på landsmål  ble redigert og noen av de viktigste strategiske spørsmålene i den kulturnasjonalistiske bevegelsen ble avgjort. Askerkretsen arbeidet for å løfte fram og gi status til norsk folkelig kultur, særlig bondekulturen, på dens egne premisser. Som naboer til Labråten, og som målsympatisører ble Tilla og Otto en naturlig del av kretsen. 

Tilla var en ivrig skribent, med Nasjonen, Urd og Husmorbladet som publikasjons arenaer. Hun dro land og strand rundt og var en ivrig foredragsholder i bondekvinnelag og husflidsforeninger. Folkekunst, husflid og matstell var noen av temaene hun brant for. 

Norskdomsrørsla

Askerkretsen var sterkt engasjert i bevegelsen og kan bli sett på som formidlere av de kulturelle elementene som ble sett som norske. Det var et nasjonsbyggende arbeid med politisk innhold: selvstendighet fra Sverige i 1905. Med folkehøyskolene, målsaken, ungdomsbevegelsen og folkedansen markerte norskdomsrørsla avstand til embetsmannskulturen og noen de kraftige impulsene fra utlandet.

Norskdomsrørsla på slutten av 1800 tallet brøt med nasjonalromantikken. Fra å være mer elitepreget, ble den nå mer folkelig og mer sosialt innstilt. Folket selv måtte føre tradisjonen videre. Folket måtte få en kulturell vekkelse gjennom opplysning. Askerkretsen så det som sin oppgave at «norsk kultur» skulle bli redefinert. De gode norske verdiene skulle  inn i en ny og moderne tid. De så for seg en annen type modernitet: tradisjon og revitalisering av det  nasjonale språk og gjennom dette styrke den norske identiteten. Utdanning og opplysning på folkelig grunn, gjennom musikk, teater, klesdrakter, byggeskikk, innredning, matlaging og mer var fokus. Her ser vi Tilla som en “misjonær”, da hun var lidenskapelig opptatt av dette og dro land og strand rundt og formidlet kunnskap og erfaring.

Tilla beskriver Hulda Garborg og seg selv som «grannekjerringer». En får inntrykk at de delte mange meninger og “lidenskaper”. De var begge opptatt av kulturell aktivitet, formidling og folkeopplysning. Begge bidro til samfunnsdebatter. De delte det å være nytenkende, og det å ha et fremtidsblikk på det tradisjonelle. Begge var opptatt av å skape nye tradisjoner, en folkeliggjøring av det nasjonale.

Bunadssak

Bunadene skulle være et norsk alternativ til motekjolene fra Paris og Roma, som var blitt mer vanlig i Norge. Nå skulle stoffene være av ull, og de skulle helst bli vevet i  Norge. Fargene skulle være laget fra norske plantefarger. For Tilla og Hulda var det viktig at folk flest kunne lage bunadene selv og sette sette sitt preg på dem. Draktene sskulle ikke være levninger fra et utdødd kultur. Etter krigen vokste det fram en ny bbunadskultur. Nå var det viktig at bunaden var mer historisk korrekt og knyttet til lokale t tradisjoner.  I 1947 ble Statens bunadsnemd opprettet og denne eksisterer fortsatt uunder navnet Norsk Institutt for bunad og folkedrakt, men er i dag mer rådgivende.

 

Kvinnesak

Kvinnene i Askerkretsen var opptatt av kvinnens særegne og selvstendige stemme. På 1870 tallet var kvinnesak av mer politisk karakter. Det var viktig å sette  “problem under debatt”, blant annet ekteskapet og kjønnsmoral. På 1890-tallet stod en felles kamp mot mannen og patriarkatet, men nå var det også kamp mellom kvinnene i debatten.

Det vokste frem et nytt kvinneideal i Askerkretsen,  blant annet formulert av Hulda Garborg, som var en motreaksjon på en likestillingsfeminisme og en ensidig kvinnepolitikk, der idealet var å være uavhengige, selvforsørgende karrierekvinner. Med denne type feminisme aksepterte man et samfunn bygget på tradisjonelle maskuline verdier. Dette gikk på bekostning av kvinnens rolle som blant annet, kone og mor. Forskjellsfeminismen sa at kvinnen skulle verdsettes og anerkjennes i kraft av det de selv så som essensielle egenskaper.   Dette betydde en oppvurdering av kvinner og kvinners verdier på egne premisser (Eidstuen,M.  2013).

I første halvdel av 1900-talet, etter at allmenn stemmerett og andre sentrale retter var vunnet, skjedde det altså en  endring i deler av kvinnebevegelsen. Nå ble man mer opptatt av den tradisjonelle kvinnekulturen og de tidligere ”usynlige” sakene. Tilla var opptatt av at kvinnene i det  brede lag skulle få større selvtillit, bedre kunnskaper og høyere kompetanse. Dermed ville statusen til kvinnearbeidet og kvinnekulturen øke. Da vil kvinnenes særegne selvstendige stemmer bli hørt og oppvurdert.

Forfatter

I 1918 gav Otto og Tilla ut Æsops fabler. Tilla oversatte teksten til norsk, tilrettela den for barn, og Otto laget illustrasjonene. I 1925 kom Tilla ut med boka Et år i Vaterland, en bok om barn under første verdenskrig. Boken ble først publisert som avisføljetong, og den er en samling skisser mer enn en sammenhengende fortelling.

Guttene i romanen er 9-10 år gamle og Tilla viser at hun har stor respekt for guttenes overlevelsesevne, lærelyst og livsglede, deres lekenhet, eventyrlyst og samhold,  midt i stor sosial nød og elendighet. Elevene  skaper historien gjennom sine ærlige kommentarer og historier, og vi får et inntrykk av et oppvekstmiljø med fyll, fattigdom, arbeidsløshet, og av overgrep og mishandling.

Rammen for fortellingene var bryggeområdene langs Akerselvas nedre del og tilgrensende områder. Tilla hadde et sterkt sosialt engasjement og stor sympati for barna i Vaterland. Hun var opptatt av opplysningsarbeid og ville sette søkelys på leveforholdene til disse vanskeligstilte barna.

Anna Sethne anmelder boken i Vår skole, 1925. Der nevner hun at forfatteren hadde gått nært inn i tanker og hverdagsliv, og følt barnas bankende hjerters sorger og gleder. Hun roser forfatteren i hennes bruk av språkets egenart, tone, ord og sjel.

Romantrilogi

Tilla skrev også en kulturhistorisk romantrilogi ; Teodora (1933), Teodora kommer hjem(1935) og Men størst av alt er kjærlighet (1941). Handlingen er  lagt til Tønsberg i  1870-, 80- og 90-årene. Byen er ikke nevnt ved navn, men Tilla bruker stedsnavn som Nordbyen, Kjelleolla og Jarlsberg. Forsidebildet i romanen er en illustrasjon av Otto Valstad som viser en seilskute med Domkirken, Nordbyen og Slottsfjelltårnet i bakgrunnen. Kystbyen  er i en brytningstid, da det gamle og det nye står opp mot hverandre. Det gamle er representert ved seilskutene, byens ærverdige borger- og embetsfamilier, samt de tradisjonelle konservative verdiene. Dampskipene, venstrefolk og radikale representerer det nye.  Vi følger ungjenta Tea gjennom bøkene, og trilogien kan ses som en utviklingsroman, fra da Tea er en liten pike til hun står på terskelen til sitt voksne liv.

Selv sier Tilla (Hauge,A. 1948) at det lå mye selvbiografisk stoff i  romanverket.  Blant annet baserte hun Konsul Martens på sin egen far, Johan Henrik Christiansen, og  seilskuta Teodora var basert på seilskuta Mathilde, Sverre Fjell var Svend Foyn, grosserer Markussen er Gustav Conrad Hansen. Flere av hennes brødre er også identifisert.  Tea vokser opp i en velsituert familie på ”Berg” (Løkken), en stor eiendom under Slottsfjellet (Hauge, A.1948). Tilla var selv skipsrederdatter og hun var oppkalt etter sin mor. Hun forlovet seg i hemmelighet og utdannet seg til lærerinne i Kristiania. Som I. Aastebøl (1995)  skriver, så kan vi anta at Otto Valstad var langt mer sympatisk og tolerant enn det læreren i boken fremstilles som.

Romantrilogien er skrevet 50-60 år i ettertid, og er et uttrykk for hvordan den voksne og kulturelt bevisste Tilla husket det som var. Hennes styrke var en oppvekst og nært kjennskap til en  «høyborgelig» familie i småbyen Tønsberg i den aktuelle perioden. Hverdagen til barna som vokste opp på Løkken var preget av gårdslivet, bondekultur og miljøet rundt skipsverftet og seilbåtene. Familien eide også en gård på Føynland som hun tilbrakte mange sommerferier i. Det kommer tidlig frem at hun følte seg mer hjemme i kjøkkenet og i bakgården enn i Langstuen på Løkken. Til tider kommer forfatteren med hard kritikk av småbyen og borgerskapet.

Grette,K.(2005) skriver at Seilskuta Teodora skal i romanen gi uttrykk for kulturforskjeller, mellom skipsrederen og arbeideren, arbeiderkultur og borgerkultur. Tilla bruker talespråket i sin roman, der arbeiderne snakker tønsbergdialekt og snakker “rett fra levra” , og borgerne  snakket ”dannet”. Likevel får en inntrykk av at det er et nærmest familiært forhold mellom skipsrederen, byggmesteren og arbeiderne på Verven.  Arbeiderne er beskrevet med varme, mens borgerskapet i skutelaget hos konsulen blir rammet av satire. Grette,K.(2005)  skriver at en fruktbar måte å lese triologien på er som Tønsbergs kulturhistorie i skjønnlitterær form. Tilla var språklig radikal i sin samtid, både når det gjaldt syntaks, ordtilfang og bøyningsformer.

Tilla ble populær og landskjent i 1930- og 40-årene. Dette blir understreket av en antologi som Alfred Hauge redigerte i 1948 med tittelen Min mor og far. Kjente kvinner og menn forteller om sine foreldre. Her bidro Tilla sammen med en rekke forfattere, stortingsmenn og skolefolk. Prinsesse Ragnhild, som snart også skulle bli fru Lorentzen, visste hva hun gjorde da hun i 1953 førte Tilla opp på gjestelisten. Tilla Valstad døde i 1957, 86 år gammel.

Konklusjon

Tradisjon og modernitet.

Tilla deltok i det som i ettertiden ble kalt  Askerkretsen. Denne gruppen var opptatt av de  “rotnorske verdiene” i en brytningstid i norsk historie.  Tilla var del av et nasjonsbyggende prosjekt,  en kulturell gjenreisning, en bevaring og en videreføring av tradisjoner. De norske verdiene blir satt inn i en ny og moderne tid. Tilla var en stor formidler og hun var en “misjonær” i at hun hun dro land og strand rundt og gav foredrag, samtidig som hun skrev flittig i tidsskrift og aviser. Tilla var opptatt av å tilpasse tradisjoner til samtiden og inn i fremtiden. Hun skaffet seg sin egen plattform innen Askerkretsen ved sitt forfatterskap og sitt sosiale og pedagogiske engasjement for barn (Åstebøl, I. 1995). Budnadsaken og hus-og matstell var andre saker hun var sterkt opptatt av.

Tilla var en kvinne av sin tid, og forut for sin tid. Hun kom fra et ressursrikt hjem, med en kulturbevisst familie som skapte et miljø rundt Løkken som favnet et bredt lag av befolkningen. Hjemmet var bygget rundt kristne verdier, forankret i  Tillas mor Mathilde, med fokus på toleranse, generøsitet og samfunnsansvar for de som hadde nød. Som med mange barn som vokste opp i disse hjemmene, så var lite av hverdagen i de finere salonger og stuer, men heller på kjøkkenet, i bakgården og nede på brygga. Det var her Tilla fikk størsteparten av sin “dannelse”. Hun gjorde etterhvert et verdivalg, og levde på en annerledes måte enn det hun var oppvokst med. Hun endte opp på et lite småbruk i Asker, som ble et kunstnerhjem, og identifiserte seg med “bondemiljøet”, mer en familiens Løkken.  Sånn var det da, og sånn var det delvis i min tid som barn på Løkken. Det var langt mellom de voksnes og barnas hverdag. “Sitte med rett rygg og snakke fornuftig” var inngangsbilletten til den voksnes verden.  Derimot var mine besteforeldre rause når det gjaldt å utforske  selve Løkken, med store magiske loft og uthus fulle av spennende skatter. Det var også en stor grønnsakshage og frukt- og blomsterhage som kunne utforskes. 

 I tiden var det nasjonalromantiske strømninger som langt på vei så den norske bygdekulturen som det «rotnorske». Blant Tillas bidrag var kystkulturen i seilskutetiden, og miljø og kultur ved Akerselva i gamle Kristiania med på å nyansere «det norske» .

Tilla fikk muligheten til å få en lærerinneutdanning, og gjennom sitt virke som pedagog fant hun sin plass i engasjementet for barn. Hun var del av en sterk gruppe kvinnelige akademikere og pedagoger (Anna Rognstad, Regine Nordmann, Anna Sethne og flere) som var opptatt av profesjonalisering og som hadde hånden på pulsen når det gjaldt de nye strømningene i Europa. Reform- og Montesorri-pedagogikken var nye og moderne metoder i tiden, og Tilla var i høyeste grad med i fortroppen i å utvikle disse til å bli anerkjente metoder i vår tid.

Tilla identifiserte seg med de «nye» kvinnesakskvinnene, som “grannekjerringa” Hulda Garborg. Dette ble sett på som «reaksjonært» av en del  kvinner i samtiden som var opptatt av “likestillingsfeminisme”. Kvinnene i Askerkretsen ønsket å definere seg selv, ikke på mannens premisser. Kvinnene i kretsen var yrkesaktive og opptatt av selvrealisering. Innenfor norskdomsrørsla, som var en viktig ramme i tiden, var Tilla opptatt av å styrke og å løfte frem kvinnenes hverdagsliv, slik at «kvinnesyssler» ble verdsatt som en verdi i seg selv. Med et historisk tilbakeblikk så banet denne “forskjellsfeminismen” vei for det vi kan kalle den tredje fase av feminismen, det kjønnsløse mennesket, som står fritt til å konstruere sin egen identitet uavhengig av kjønnsegenskaper (Eidstuen, M, 2013). Nå blir man opptatt av å se undertrykking på basis av kjønn, klasse, seksualitet, etnisitet etc.  og må ses i en større sammenheng. I min tid som aktiv i kvinnebevegelsen “Brød og roser” på 1970 tallet, så ble fokuset også  ” kvinnesak er menneskesak”.  I dag kan en kanskje se en fjerde fase, for eksempel  den massive mobiliseringen for feminisme i sosiale medier, som for eksempel i MEtoo-kampanjen, og en ser nå at kvinner kanskje etterhvert er mer samlet. https://forskning.no/bakgrunn-kjonn-og-samfunn-partner/dette-er-den-nye-feminismen. Tilla og Otto Valstad praktiserte likestilthet i ekteskapet lenge før det var vanlig.

Tilla var et aktivt og engasjert menneske, og hun fortsatte sitt kulturarbeid til hun var langt opp i årene. Hun var kjent for sitt vennlige og sprudlende vesen. Hun er en av mine formødre jeg er veldig stolt av og har latt meg inspirere av. Jeg er selv vokst opp i Gudbrandsdalen med bakgrunn i Noregs Ungdomslag, med folkedans og bunad og amatørteater i begynnelsen av 1970-årene. Jeg gikk på husflidsskole, på linja for vev,  og lot meg begeistre av de tradisjonelle mønstrene og materialene  vi videreutviklet og gjorde til vårt eget, med erfaringer og perspektiv som var relevante for oss. Jeg ble også pedagog og har jobbet med barn og ungdom gjennom  hele yrkeslivet mitt.  Pedagogiske ideer og praksis som Tilla var med på å utvikle tar vi som en selvfølge i dag. Vi er heldig som har hatt sterke, kreative og selvstendige kvinner som har gått før oss.

I dag er det  to institusjoner som kan føres tilbake til Tilla Valstad; Brusetkollen Barnevernsenter og Asker Museum, Valstads Samlinger. Tilla og Otto Valstad  testamenterte hele eiendommen sin med hus, inventar og bygninger til Asker kommune. Museet er et monument over to usedvanlige engasjerte og  kreative mennesker.

 

 

Den 15. i hver måned legger vi ut et nytt tønsbergportrett. Vi samler alle her

Om artikkelen

Artikkelen om Tilla Valstad er skrevet spesielt til serien med Tønsbergportretter av Ida Kloster-Jensen
Tusen takk for bidraget!

Kreditering bilder: alle bildene er vist med tillatelse fra Asker museum, Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Tilla Valstad

Portrett
Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Tilla og Otto Valstad

Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Barn leser sammen med Tilla

Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Asker - Friluftsskolen

Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Tilla Valstad på talerstolen

Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Tilla på besøk på Valstad

Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Løkken i Tønsberg

Malt av Otto Valstad (1892)
Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Trekløver med portrett

Tilla og Otto Valstad, Hulda og Arne Garborg, Marta og Rasmus Steinsvik
Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Ole F Bergan - portrett

Interiør Valstadhjemmet i Asker

Kreditering: Asker museum Valstads samlinger

Litteraturliste

Aagre, W (2017) : Pedagog og kulturaktivist forut sin tid. 

https://www.oslomuseum.no/wp-content/uploads/2017/05/Byminner-innhold-nr  -1-2017.pdf

Aastebøl, I (1995) : Tilla Valstad Kreativ kvinne i kulturens tjeneste . Asker Museum, 

1995

https://www.nb.no/nbsok/nb/4e32de9d6af206f4422421d36fa8a554.nbdigital?lang=no#0 

Christiansen, Erling N. 81998).  En Tønsberg-slekt fra seilskutetiden. Johan Henrik 

Christiansen – forfedre og etterkommere, Oslo, 1998.   Eidstuen, M (2013): 

Det fins ikkje krok frammum. Masteroppgave.

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/35859/Eidstuen_Master.pdf?sequence=1 

Fidjestøl, A (2014): Frå Asker til Eden. Historia om Askerkretsen 1897-1924. Det 

Norske Samlaget. 

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2015052808015

Glette, K: Valstad, Tilla. Tønsbergs første moderne forfatter.

http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/tilla-valstad/index.htm

Hauge, A (1948): Min mor og far : Kjente kvinner og menn forteller om sine foreldre.

 Oslo 1948, s. 154–164  

Lundby, S (2005): Jorda er rik, og hu er trofast. Njotarøy Årsskrift 2005

www.notteroyhistorielag.no/jorda-er-rik-og-hu-er-trofast/  

Sethne, A (1925): Vår Skole

Valstad, Tilla (1918 ) Æsops fabler

Valstad, Tilla (1925) Et år i Vaterland

Valstad, Tilla (1930) Teodora 

Valstad, Tilla (1933) Teodora kommer hjem

Valstad, Tilla (1941) Men størst av alt er kjærlighet

 

 

Er du interessert, kan du lese Tilla  Valstads romaner ved å klikke deg inn på:

http://www-bib.hive.no/tekster/ekstern/valstad/teodora1/

Translate »